Populærkulturen truer ikke tradisjonen

Undersøkelsen som er foretatt av Hallvard Olavson Mosdøl og Anne Haugland Balsnes forholder seg til to hovedbegreper, «Annerledeskirken» og «Relevanskirken». «Annerledeskirken» defineres som de som vil at musikken i kirken skal bygge på den musikalske arven, og at tingene skal fornyes på dens bakgrunn. «Relevanskirken» vil at gudstjenestemusikken skal tilpasse seg populærkulturen. At kirken ikke skal være «museum», men at den er åpnere for raskere skift og det som er populært nå. Gruppen har lavkirkelig forankring.

LES MER: Menighetenes tydelige lydspor

Bevisstgjøring

Orgelprofessor ved NMH og kantor i Uranienborg kirke, Inger-Lise Ulsrud, og professor ved NLA-høyskolen i Staffeldtsgate og mannen Bak Oslo Gospel Choir, Tore Aas, sukker oppgitt over båssettingen. Forskere har det med å ville ha klare skiller, som de sier. Selv ser de ikke «relevans» og «annerledeshet» som motstridende krefter. Samtidig opplever de at undersøkelsen gir noen interessante perspektiver og at den bidrar til bevisstgjøring rundt hva man driver med.

Inger-Lise Ulsrud føler seg mer bekvem med betegnelsen tradisjonskirke. Hun har ingen følelse av å være museumsbestyrer.

LES MER: Ortodoks kirkemusikk bærer det hellige

Blikket fremover

– Det blir litt merkelig å skulle «forsvare» en tusenårig tradisjon som har vist sin bærekraft – og som har skapt det personlige uttrykket som er dypt rotfestet som kirkens musikalske språk. Å lage skillelinjer kan være uheldig og polariserende. Norske kirkemusikere har tradisjonen i ryggen og blikket fremover, ingen jeg kjenner interesserer seg bare for det som var, vi søker hele tiden mot nye uttrykk, sier Inger-Lise Ulsrud.

Å definere kirkemusikk er en krevende øvelse. Inger-Lise Ulsrud betegner det som en kontinuerlig prosess.

Løft fra hverdagen

– I Uranienborg vektlegger vi tradisjonen, men er alltid åpne for nye impulser, det er helt avgjørende for å være en levende kirke. Samtidig skal en gudstjeneste være et løft fra det hverdagslige, slik er annerledeshet også en stor styrke for kirken, sier hun.

LES OGSÅ: Krangel om akrobatikk i nasjonalhelligdommen

Liturgisk musikk

Tore Aas har skrevet musikk til den nye gudstjenestereformen, etter initiativ fra Ungdommens kirkemøte.

– For meg er det to kategorier musikk: god og dårlig. Oppdraget jeg fikk var åpent og fritt, og ga meg mot til å bruke mitt eget uttrykk. Den musikken fungerer i noen menigheter, men ikke i alle. Liturgi er bruksmusikk, det viktige er at menighetene finner klangbunn for sin gudstjenestefeiring. Jeg er altfor glad i den klassiske musikktradisjonen til å konkurrere eller bryte med den, den sitter i ryggmargen, sier Tore Aas.

Afro-amerikansk gospel

Han er glad for å få bidra til ny liturgi-musikk.

– Det er utfordrende og berikende, og selvfølgelig preges den av hvem jeg er. Jeg står i tradisjonen, men tar steg til siden og fargelegger, mye ut fra røtter i afro-amerikansk gospel. I store deler av USA er det kirkemusikktradisjonen, selv om den er noen hundreår yngre enn i Europa. Eldre mennesker der er redde for at den skal forsvinne, men frykten er ubegrunnet. Som norsk folkemusikk har gospeltradisjonen bærekraft til å overleve, selv om noen tar et lite sidesprang, mener Aas.

KOMMENTAR: Det finnes ikke kirkemusikk

Orgelet i sentrum

Han ser på orgelet som det bærende instrumentet, og han er den første av dem til å mene noe om digitale orgler. Han er mildt sagt lite begeistret.

– Forskjellen er som ferske og frosne reker, pipeorgler er like viktig for vår kirke som Hammond B3 er for gospeltradisjonen, mener han.

– Når jeg skriver kirkemusikk, begynner jeg med orgelstemmene. Så tilføyer jeg gjerne bass, perkusjon og sax – og tror mye av musikken min er egnet for samspill. Jeg blir glad når uttrykket mitt blir bearbeidet enda et steg videre av kompetente musikere, sier han.

– Musikken til Tore har bred appell, det hører jeg fra mange menigheter, skyter Inger-Lise inn og ser på det han lager som trygt innenfor tradisjon.

– Der ordene slutter begynner musikken.

Johann Wolfgang von Goethe

Tusenårige røtter. – Den liturgiske musikken er ikke fyllmasse i gudstjenesten. Den er kjernen i feiringen og skal tale til de som kommer, og åpne opp for undring og lengsel, mener hun og får engasjert støtte fra sin sidemann.

Inger Lise Ulsrud fascineres av å stå i en tradisjon med tusenårige røtter, men er åpen for nye tilnærminger.

Nye uttrykk

– Kan du la en jazztrio spille Bachs Jesu meine Freude under gudstjenesten på søndag?

– Ja, hvis det gjøres skikkelig. Men ikke hver søndag, det kan ikke bli det dominerende uttrykket, understreker hun.

Tore Aas legger til at ethvert instrument kan berike kirkemusikken, men helheten i musikken må forvaltes av en kompetent kantor.

LES OGSÅ: Endelig fylles orgelstudentkrakkene

Trommer og kjøkkenhåndklær

– Nå er besifringsspill en selvfølgelig del av kirkemusikkutdannelsen, det var det ikke for 20 år siden. Mye har skjedd siden jeg i 1969 ville starte ungdomskor i Kragerø metodistkirke og fikk avslag på støtte til trommesett. Når jeg antydet at et bedehus i nærheten brukte bass og trommer, og ville trekke til seg ungdommen, fikk jeg likevel positivt svar. Men trommene måtte dempes med kjøkkenhåndklær! Jeg kjøpte inn fem stykker. Vi fjernet ett hver måned og etter et halvår var alle borte. Det er et lite eksempel på utviklingen bare over noen få tiår, sier Aas.

Begge to har Bach som klar komponist-favoritt.

– Jeg kommer ikke nærmere himmelen enn gjennom hans musikk, sier Tore Aas.

Inger-Lise Ulsrud forteller om musikk som beveger mennesker – til latter og gråt.

Ordene og musikken

– Jeg ser folk sitte stille og andektige før en begravelse, men når musikken setter inn åpnes sinnene – og tårekanalene. Goethe sier at der ordene slutter, begynner musikken – det er veldig sant, sier Inger-Lise Ulsrud.

I all samstemtheten spør vi om all musikk fremført i kirken blir å regne som kirkemusikk.

– Langt på vei, ja. Men her skal kantor ha en avgjørende rolle i vurderingen, sier Tore Aas.

Inger-Lise Ulsrud snevrer definisjonen litt.

– Musikken bør være tiltenkt kirkerommet. Men Prøysens Julekveldsvise kan bli kirkemusikk, selv om det ikke var tanken, så definisjonen holder ikke hele veien, sier hun.

LES OGSÅ: Han gjenoppliver påskesalmen

Fremmedgjøring

Inger-Lise Ulsrud er opptatt av gjenkjennelighet i liturgien, og tenker at den nye reformen inneholdt for mange alternativer.

– Det er et problem når du møter vidt forskjellig liturgi i Uranienborg, Fagerborg og Frogner kirker. Det er fremmedgjørende. Nå er heldigvis alternativene kuttet ned til seks, som er rikelig, sier hun og savner samtidig det gregorianske materialet som nå er tatt bort.

Tore Aas har skrevet ny melodi til bønnen som nå heter Vår Far.

– Selv den omstillingen var krevende, selv om det er en tekst som står fast hver søndag. Da er det ikke rart at folk sliter med alle de musikalske liturgi-variantene man måtte forholde seg til i starten, sier han.