Popens 
ukronede 
konge

Saken er at den ubestridte lederen for bandet som ble startet i 1964, fram til de la ned instrumentene for godt etter konserten på Norwegian Wood i 1997, er John Lennon og Paul McCartney i én og samme person. Hans evne til å skrive besnærende melodiøse,­ uforutsigbare og styggvakre poplåter, er unik.

Dypdykk

Som om ikke dét er nok, er Ray Davies sannsynligvis den beste i popklassen til å skrive underfundige og sylskarpe tekster med snert og humor. I kveld, 19 år etter hans siste besøk med bandet han ledet, entrer han pånytt scenen til den norske festivalen som har tatt navnet etter Beatles-låten «Norwegian Wood». Alle som ikke har fått billett til Paul McCartneys konsert på Telenor Arena 7. juli, bør bare skynde seg å avlyse kveldens grillparty eller båttur i skjærgården: Et bedre dypdykk i kvalitets-pop enn Ray Davies i Frognerbadet, finnes ikke.

Kroneksempler

Fembarnsfaren som fyller 71 år 21. juni, har så mange egne flotte låter at han kunne spilt hele sommernatta igjennom. Selv om de fleste forbinder Kinks med 1960-tallet, har hele den 32 år lange albumkatalogen deres pop-perler - av ulik valør. I motsetning til Rolling Stones, som har spilt de samme fire-fem låtene med små variasjoner i over 50 år, har låtskriveren Ray Davies – i likhet med for eksempel Neil Young - hele tiden vært i bevegelse. Kroneksemplene på The The Kinks-sjefens musikalske og tekstlige fortreffelighet, er likevel gjennombruddslåten «You Really Got Me» (1964) og «Dedicated Follower Of Fashion» (1966).

Heavy metal

Den første brøt radikalt med datidens destilerte­ Mercybeat-trend, med sine kraft­akkorder og skranglete sound. Låten «fant opp» tung rock og heavy metal, den ble selve referansepunktet for flere kjente tunge band tiåret etter. Ray Davies hadde også dét i seg. I tillegg til den melodiøse og varietémusikalske «Dedicated Follower Of Fashion», som tilførte engelske 1960-tallsband en sårt tiltrengt sosial og satirisk brodd.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Det var motemiljøet og modskulturen i Carnagie Street i London som fikk unngjelde, fordi Davis opplevde de som vanket der som en saueflokk, ikke individualister. Med poetisk tilnærming man inntil da trodde man måtte til folk og vise-miljøet i ­Greenvich Village i New York for å ­finne, fikk de sitt pass påskrevet.

Ray Davies påberobte seg aldri å være bedre enn sine pop-kollegaer i England, hverken musikalsk eller moralsk. Han drakk like mye som dem, han var like glad i kvinnelige fans, han havnet stadig i krangel og slåsskamp med lillebroren og bandkollegaen Dave. Allerede før karrieren tok av, fikk han sitt første psykiske sammenbrudd. Oppveksten i Muswell Hill, var langt i fra med noen sølvskje i munnen. Med selvinnsikt og selvironi ble likevel dette et ærlig og usminket utgangspunkt for virkelighetsnære, annerledes og erkebritiske popsanger.

Der The Beatles, The Swinging Blue Jeans, Dave Clark Five, The Searchers, The Animals og The Rolling Stones valgte å synge den samme sødmefylte kjærlighetssangen igjen og igjen i England, fortsatte Ray Davies å skrive om mennesker han møtte på gata og pubene. Om livene deres, politikken og normene i samfunnet som fikk forme tilværelsene deres, om klasseskiller og dobbeltmoral. Så fikk heller de søte jentene de fleste andre bandene skrev seg om seile sin egen sjø. Bortsett fra Lola, da – jenta han møtte på en klubb i Soho, jenta som drakk champagne, selv om det smakte som sherry-cola. Jenta som fikk en sang, men ikke med de sedvanlige kyss og klem-karakteristikkene: «Well I’m not dumb, but I can’t understand why she walked like a woman and talked like a man. Oh my Lola la-la-la-la Lola la-la-la-la Lola».

15 klassikere

Mange vil være uenig i at Kinks sidestilles med The Beatles, det tydeligste lydsporet til ungdom i den vestlige verden på 1960-tallet. Glemmer vi hysteriet, oppslagene i aviser og blader og salgstallene, og i stedet forholder oss til musikken og tekstene, var The Kinks sannsynligvis minst like gode – og viktigere.

De våget mer, musikalsk ved å kombinere blues, folk og pop. De hadde mer nærkontakt med fotfolket og asfalten, de tilførte den kulturelle revolusjonen de var midt opp noe mer enn opprør og ungdommelig frihet.

Ray Davies likte The Beatles, men han kopierte dem aldri. Han trengte det ikke. Sett gjerne opp 15 fantastiske Beatles-låter, og jeg vil hevde «You Really Got Me», «Tired Of Waiting For You», «Till The End Of The Day», «Where Have All The Good Times Gone», «Sunny Afternoon», «Dandy», «Death Of A Clown», «Johnny Thunder», «Victoria», «Lola», «God’s Children», «20th Century Man», «Sitting In My Hotel», «Sweet Lady Genevieve» og «Juke Box Music» vil være vel så gode.

Last dem ned, stream dem, hør dem på singel, CD eller LP.