Klima

Plattform i solnedgang

Statoil la nylig fram sitt klimaveikart for det kommende tiåret. Forfatter synes det er interessant hvordan de har klart å framstille olje som klimavennlig.

Anne Karin Sæther, tidligere­ kommunikasjonssjef i Bellona, lanserer i neste uke boken De beste intensjoner. Her følger hun norsk oljehistorie og hvordan klimapolitikken har blitt utviklet i samsvar med denne. Hun ser mye positivt i Statoils ønske om å gå fra et olje- til energiselskap, men er også kritisk til hvordan Statoil har framstilt seg selv i mediene, i tråd med en skjerpet klimaoppmerksomhet i offentligheten.

– De fremhever konsekvent gass framfor olje, ved å vise til at gass kan erstatte kull. Men det er uklart i hvilken grad det faktisk gjør det. Dessuten har man de siste ti årene sett hvordan de har trukket fram befolkningsvekst og økende energibehov i retorikken sin. Men Statoils oppgave er å tjene penger, ikke å løfte folk ut av fattigdom.

Sæther finner det interessant hvordan Statoil, godt hjulpet av mange politikere, har lyktes med å framstille olje som klimavennlig.

– Olje vil aldri bli klimavennlig, det ville vært mer korrekt å si mindre skadelig eller skitten. Men når du jobber med kommunikasjon, må du gjøre det ubehagelige veldig lite, og de gode nyhetene veldig store.

LES OGSÅ: Kjøper seg legitimitet gjennom kultursponsing

Til Paris

Torsdag denne uken presenterte Statoil sitt «Klimaveikart frem mot 2030». Her la de Paris-avtalen til grunn for sin klimasatsning, som for Norge 
og EUs del innebærer et utslippskutt på 40 prosent innen 2030. Forfatter Espen Stueland fulgte pressekonferansen.

– Jeg er ikke særlig imponert. Statoil har uhorvelig mange kommunikasjonsansatte, men her presterer de en seanse som inneholder ganske vage løfter og relative tall.

Stueland ga i fjor ut artikkelsamlingen 700-årsflommen, hvor han blant annet brukte begrepet «grønnvasking» for å beskrive selskaper og myndigheters miljøprofilering.

– Den klassiske definisjonen er at en bedrift bruker mer penger på å framstille seg selv som miljøvennlige enn på faktiske klimatiltak.

Stueland viser til hvordan Statoil står bak kostbare arrangementer på fadderuker, og hyrer inn kjente mennesker med høy kredibilitet, som Harald Eia. 
Statoil har også i en årrekke støttet talenter innen realfag, idrett og kultur gjennom programmet «Morgendagens helter».

– Det er en måte å vinne innpass i miljøer som ikke tenker så mye over hvor pengene kommer fra.

Bildenes makt

Medieviteren Synnøve Marie Vik har nylig ­publisert en artikkel om Statoils visuelle selvframstillinger. Teksten er en del av et doktorgradsarbeid på institutt for medievitenskap i Bergen, hvor hun undersøker forholdet mellom ­natur og teknologi i dagens visuelle kultur. Hun har funnet flere fellestrekk i Statoils fotografier.

– Produksjonsfasilitetene ser små ut i det store landskapet, de er skarpt avgrenset fra den uberørte naturen rundt, og de er gjerne plassert «in the middle of nowhere», altså steder som ikke har noen lokal forankring. Alle disse elementene er med på å ­underminere eller hverdagsliggjøre miljøpåvirkningen, både lokalt og globalt.

Vik har analysert selskapets pressefotografier. Disse blir svært mye brukt i norske medier­, siden det er ressurskrevende for nyhetsredaksjoner å ta egne ­fotografier. Dermed blir et kritisk blikk desto viktigere, siden Statoil kontrollerer den visuelle framstillingen.

– Bildene gir Statoil autoritet, og inviterer oss til å stole på 
dem.

Men er det ikke mye forlangt å be Statoil kaste et kritisk blikk på seg selv i sitt eget pressemateriale?

– Selvsagt. Og det gjør jeg heller ikke. Jeg er kulturforsker, og forsøker bare å se på hva bildene forteller oss – ikke hvordan de burde være. Men siden jeg ­arbeider med visuell kultur, er jeg overbevist om at bilder har makt, og derfor er det viktig å analysere dem.

LES OGSÅ: Folkehøgskoleelever vil skremmer oss til vett med plastikk

Relative mål

CICERO-forsker og samfunnsøkonom ­Asbjørn Torvanger så noen positive ­tendenser i Statoils pressekonferanse, særlig i satsningen på vedvarende energi. Men andre deler fant han uklare.

– Jeg syns Statoil i årevis har vært vaklende i strategien for karbonfangst og lagring. Og dessuten er det problematisk å operere med «relative mål» i ­utslippsreduksjonen.

Da pressen fikk stille spørsmål etter Statoils framlegg, kom det fram at selskapets mål om å kutte tre millioner tonn CO2-utslipp årlig, ikke var absolutte tall, men stod i forhold til den totale produksjonen. Statoils klimasjef, Bjørn Otto Sverdrup, bekrefter overfor Vårt Land at utslippsmålene ikke er absolutte, og forklarer dette med at selskapets evne til å utvikle seg ikke bør begrenses av disse målene.

– Vi kan selvsagt få en absolutt utslippsreduksjon ved for eksempel å selge et felt, men da kaster man det bare ut av bokføringen, uten at det endrer klimaet.

Dette innebærer at Statoil i realiteten vil kunne øke de totale utslippene i 2030, og likevel nå målene.

– Skal vi nå Paris-målene, må det absolutte utslippet betydelig ned, sier Torvanger ved CICERO.

LES OGSÅ: – Flyplassutvidelse er like ille som å bygge kullkraftverk

Arktis

Synnøve Marie Vik er spent på hvordan Statoil vil framstille sine framtidige installasjoner i Nordområdene, siden disse i stor grad vil befinne seg under vann.

– De kan derfor ikke skape den samme kontrasten til omgivelsene. Naturen trer ikke lenger i bakgrunnen, fasilitetene omringes av vann. Landskapet rundt kan ikke lenger framstilles som uberørt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Klima