Plastens janusansikt

Hver generasjon virker å ha nok med sin egen plage. Slik har det i hvert fall alltid vært. Hvorfor se langt fremover, til neste generasjon, når det finnes så mange muligheter til å gjøre livet enklere og mer effektivt her og nå? Det er slik mennesket har tenkt, før vi, nærmest for skams skyld, har myntet ut én spesifikk trussel mot naturen og livet selv. Det har vi imidlertid ikke gjort av hensyn til dem som kommer etter oss, vi har gjort det av egeninteresser fordi vi oppriktig fryktet noe der og da.

Gigantisk problem

«A hard rain is gonna fall», sang Bob Dylan, og rockehistoriens beste tekst handler ikke om hva sur nedbør kan medføre på sikt. Nei, den ble skrevet da frykten for snarlig atomkrig var på sitt sterkeste. Og da jeg, noen generasjoner etter Dylan, var liten, var det kun helvete jeg fryktet mer enn hullet i ozonlaget. For vi trodde jo det, der vi sto i skolegården, at det stadig voksende hullet i atmosfæren til slutt ville gjøre at solen stekte oss alle.

Nuvel. Også frykten for ozonlaget gled over, og en kort periode var vi på leting etter den neste eksistensielle trusselen. Men så, for noen år siden, var det som miljøspørsmålet plutselig ble allestedsnærværende. Og i dag virker tiden med partikulære klimatrusler som en uskyldig og forgangen tid. I dag vet jo de fleste at kloden behøver at alle land gjør et krafttak innenfor alle sektorer, og det må skje raskt. Likevel altså, har plast i naturen de siste årene klart å tilrive seg en litt særegen stilling som klimasak nummer én. Jeg innrømmer å ha tenkt at det må langt sterkere lut til for å redde naturen enn å plukke med seg en panteflaske i veikanten. Men så feil kan man altså ta. Guri Sogn Andersen, til daglig forsker ved norsk institutt for vannforskning, sveiper i et enkelt og snusfornuftig språk over det gigantiske plastproblemet, og selv om boken er kort er den alt annet enn forglemmelig.

[ LES MER: Aina Villanger endevender språket, råkjører ­begrepene og skaper nye ord og språkbilder.  ]

Etter den søte kløe

Andersen begynner med fortellingen om den, paradoksalt nok, fantastiske plasten. Produktet, da det ble innført, gjorde ting så mye enklere. Nær sagt alle kriker og kroker av samfunnet nøt godt av gjennombruddet. Men som med så mange ting man forbruker mye av, har omkostningen gjort seg synlig. Det er skremmende å lese om både omfanget av produksjonen, men ikke minst hvor mye plast som allerede ligger ute i naturen. På toppen av alt er ansvaret vanskelig å plassere. Hvor kommer plastbiten i havet fra og hvem skal føle seg forpliktet til å plukke den opp? Og hvem skal kreve det?

Ett er sikkert; noen må gjøre det. Andersen skriver at det er dokumentert plast i nesten alle ville dyr i havet. Les det en gang til: Det er plast i alle ville dyr i havet. Og på grunn av den enormt lange nedbrytningstiden, vil omfanget av plast bare øke i mange år fremover. Det er i sannhet deprimerende lesning. Og hvis du trodde kunnskapsgrunnlaget var godt nok, kan Andersen heller ikke berolige deg. Hvordan vi kan øke nedbrytningstakten på plast som allerede er ute i naturen, eller hva den egentlige påvirkningen mikroplast har på dyreriket, er spørsmål som langt fra er ferdig utredet.

[ LES MER: Du har kanskje ikkje visst det, men biblioteket er ein hjelpemiddelsentral, ein spegel og ei bok. Og formidling i bibliotek er litteraturvitskap i praksis. ]

Aldri mer sugerør

Omtrent halvveis i den korte boken spør Andersen om det kan fikses. Det korte svaret virker å være: Kanskje ikke. Boken drøfter både muligheten for en mer klimavennlig, sirkulær økonomi, den peker på noen løfterike tendenser fra EU, og munner ut i noen enkle kjøreregler for deg og meg. Det bare virker så... håpløst. Det er nok ikke Andersens intensjon, og ære være henne for å ta seg bryet med å opplyse om problemet, men problembeskrivelsen i denne boken er veldig mye mer overbevisende enn det skisserte veikartet ut av plasthavet.

Som med alle virkelig store, verdensomspennende problemer er løsningen overnasjonale avtaler som binder enkeltland til å handle. Vi er ikke kommet dit enda, men etter endt lesning har jeg i det minste tatt min siste plastpose på butikken, og jeg skal aldri bruke et sugerør resten av mitt liv.