Peter Case fyrer løs mot 
dobbeltmoralen

Peter Case gikk direkte­ fra det høyenergiske tregrepsbandet Plimsouls til en atskillig roligere selvtitulert solo­debut (1986), og en tilsvarende oppfølger, The Man With the Blue Post-Modern Fragmented Neo-Traditionalist Guitar (1989), som fikk Bruce Springsteen til å uttale at det var den platen han hadde hørt mest på det året. Innholdet holdt hva coveret, med en henslengt fyr med gitaren og en bibel foran­ seg på bordet, lovet.

Plata handlet om synd og frelse, sa opphavsmannen, som på den tiden var en del av det alternative kristenrockmiljøet i USA, anført av T-Bone Burnette. Sistnevnte produserte også for ham på den tiden.

[ STEM FRAM DIN PETTER DASS-KANDIDAT! ]

Fengselslåter

Åpnings­låten på den nye platen, «Pelican Bay» beskriver – til et drivende akustisk gitarkomp – livet til én av to millioner fanger som for tiden befinner seg i amerikanske fengsler.

Pelican Bay State Prison er stedet for de verste av de verste fangene I USA, men menneskeverdet deres er ikke mindre av den grunn, minner Case oss om.

Tråden tas opp i «All Dressed Up For A Trial», like sjelevrengende og til beinet ribbet for ferniss.

Men, slik det beskrives i «If I Go Crazy», er det likevel en skjebne som også kan ramme «finere» folk utenfor murene. Case minner hele veien om de ofte små tilfeldighetene som avgjør hvem som er innenfor eller utenfor murene eller det gode selskap.

LES OGSÅ: «Sibelius skrev Miljøpartiet De Grønne-musikk»

Medmenneskelig brodd

Denne sosialetiske grunnlinjen har vært gjennomgående helt siden debutalbumets oppgjør med Den amerikanske drømmen, som på den tiden var enda mer i lys av Bibelens likeverdighets- og nestekjærlighetstanke enn nå. Peter Case er sannsynligvis uansett den som kommer nærmest Johnny Cashs kjente fengselssanger fra Folsom Prison og San Quentin i dag.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Arven etter Guthrie.

Sammen med mannens vise-folk-rock-stil, blir tekstenes politiske og medmenneskelige brodd en i høyeste grad verdig videreføring av arven etter Woody Guthrie, på nivå med det Wilco og Billy Bragg har gjort før ham.

At Bob Dylan fremdeles rager et hestehode over ham, er sannsynligvis Case den første til å være enig i. Eneste coverlåt på albumet er Bob Dylans «Long Time Gone», glimrende tolket av Case og et knippe musikere med Ben Harper (gitar) i spissen.