Bøker

Paradoksenes apostel

Gunnel Vallquist ville fylt 100 år denne sommeren. – Hun påvirket hele den svenske kulturen, sier teolog og salmedikter Jonas Jonson.

Bilde 1 av 2

«Vi lever i et spenningsfelt:» Slik begynner Gunnel Vallquists lille bok, Steg på vägen, fra 1983. «På den ene siden det rasjonelle – bevisbare – fornuftige, på den andre siden det irrasjonelle – ubeviselige – intuitive.» Spenningsfeltet Vallquist levde i, strakk seg fra de høykulturelle sfærene i Svenska Akademien til stillheten i lønnkammeret.

Motsetninger

Dette spenningsfeltet har også interessert forfatter og oversetter Alva Dahl, som nå jobber med en biografi om Vallquist.

– En overgripende tanke i min bok, er foreningen av paradokser hos Gunnel Vallquist, sier Dahl og utdyper:

– Det er en gammel tanke i kristen tradisjon at motsetninger kan falle sammen. I vår samtid er det mye polarisering, særlig i samfunnsdebatten. Gunnel Vallquist lot seg ikke så lett plassere, og hun ønsket ikke å plassere andre, heller.

Bare 18 år gammel giftet Vallquist seg med en betydelig eldre yrkesoffiser. Ekteskapet varte i ett år.

Det var en kort og ulykkelig historie, sier Carl Otto Werkelid.

Har var tidligere kulturredaktør i Svenska Dagbladet og nær venn av Vallquist. Da hun døde, arvet han en mengde av hennes brev og papirer.

Men forvirringen bruddet skapte i hennes personlige liv, bidro nok til at hun søkte seg mot den katolske kirke.

På et innfall gikk Vallquist inn i dominikanernes kirke i Stockholm. Hun var i en vanskelig situasjon etter skilsmissen, og søkte inn mot det tomme, åpne kirkerommet. Men der inne traff hun en fransk dominikanerprest. Det ble starten på en rekke samtaler og undervisning over et par år, og til sist til konverteringen.

LES MER: Poet Casper Andre Lugg konverterte til den katolske kirke.

Fransk-katolsk

Gjennom det katolske miljøet kom Vallquist inn i en fransk kulturkrets i Sverige som ble viktig for henne. Den svenske oversettelsen av Marcel Prousts verk i sju bind, På sporet av den tapte tid regnes gjerne som hennes hovedverk.

Det var perfekt for henne, sier Werkelid om det fransk-katolske miljøet hun kom inn i.

Hun var en hel person. Det hun egnet seg til, var det hun dypest sett ville og lengtet etter. Hun så nok på det hun gjorde og livet hun levde som et kall.

1950-, 60- og 70-tallet var ingen gullalder for teologi i den offentlige samtalen. Debattklimaet kunne være hardt, og religion – særlig i den grad den var institusjonalisert – var mistenkt og uglesett.

– Når hun selv utgav ting, var det hovedsakelig teologisk litteratur, og her spilte hun en enorm rolle. Veldig få hadde friheten og motet til å skrive om åndelige temaer. Men Gunnel Vallquist fantes som en stødig og klar stemme, sier Werkelid.

Forfatteren Ylva Eggehorn debuterte som lyriker bare 13 år gammel, og har forholdt seg til Vallquists tekster og tanker gjennom et helt liv.

– Da jeg leste Vallquists Till dess dagen gryr (1958) hadde jeg nylig begynt å tenke på meg selv som «kanskje kristen», sier Eggehorn.

– Hun betydde mye for meg da. Pregnansen i språket hennes - og også hennes tanke. Hun hadde alt i alt en enormt sterk integritet. Vallquist var radikal i den beste forstand, det vil si, hun gikk til roten av alt, hun lot ingenting være halvveis.

Eggehorn forteller at den svenske, romantiske poeten Stagnelius i et dikt skrev noe sånt som at mennesket har makt til å begjære, men er tvungen til å forsake.

– Men dette snudde Vallquist på hodet, og sa: Vi er tvunget til å begjære, men har makt til å forsake. Det var henne i et nøtteskall, sier Eggehorn.

Var det en slags metode for henne å vende på ting?

– Hun var en svært skarp tenker som reflekterte over og åpnet opp det som hadde blitt selvsagt.

Kirke og kultur

Gunnel Vallquists farfar var prest i Svenska Kyrkjan, og selv om Vallquist ble katolikk, bevarte hun sterke bånd til den lutherske arven. Hun var en brobygger mellom kirkesamfunn.

– Hun var en radikal økumeniker, som mente at ingenting bør hindre nattverdsfelleskap mellom kirkene, sier Jonas Jonson, doktor i teologi, svensk salmedikter og forfatter.

Han kjente Vallquist godt, blant annet gjennom økumenisk arbeid – arbeid for å fremme forståelse og samarbeid mellom ulike kristne kirker. Gunnel Vallquist var nærværende, og hadde stor innflytelse under generalforsamlingen til kirkenes verdensråd, som fant sted i Uppsala for 50 år siden, i 1968, forteller Jonson.

– Samtidig var Vallquist en stor kulturpersonlighetet. Gjennom essayene hun skrev til «Under strecket» i Svenska Dagbladet, påvirket hun hele den svenske kulturen. Når hun senere kom med i Svenska Akademien i 1982, fikk hun en posisjon der hennes lavmælte stemme ble hørt, sier Jonson.

LES MER: Jayne Svenungsson er den første teologen i Svenska Akademien på 70 år.

Ensom og fri

Carl Otto Wekelid forteller at Gunnel Vallquist aldri var ansatt noe sted. Allikevel arbeidet hun svært disiplinert.

– Kunne hun velge å fordype seg i det som var meningsfylt for henne fordi hun var i en privilegert posisjon økonomisk?

Gunnel ville ikke være bundet, verken kirken eller noen andre. Det som ikke passet henne sa hun bare nei til. Hun levde enkelt og valgte alltid billige løsninger, for ikke å være bundet av penger. Hun prioriterte strengt.

Werkelid tenker seg om.

Jeg tror hun våget å leve slik fordi hun opplevde å ha et kall. Bønnen var hennes rettesnor. Jeg tror hun hadde en dyp tillit til at om hun bestemte seg for å gå inn i ting med ærlighet og oppriktighet, så måtte det ordne seg på et vis.

– Prioriterte hun strengt også i sitt sosiale liv?

Mange mennesker oppsøkte henne. De ønsket å prate om eksistensielle spørsmål og livene sine. Og hun gjorde det – i den grad hun kjente det var riktig. En kort periode lurte hun på om hun skulle gå i kloster, men det ble hun rådet bort fra. Hun var jo så selvstendig! På sett og vis var hun kanskje ensom, men jeg tror det også var en del av kallet hennes.

Werkelid forteller at Gunnel Vallquist, da han først ble kjent med henne, bodde omkring 7 mil fra Stockholm. Et besøk måtte alltid avtales, med eksakt tidspunkt, i forkant.

Og kom man en kvarter før, ble hun ikke så glad! humrer Werkelid.

Det var på den måten hun fikk gjort så mye som hun gjorde. Men så var hun også intenst nærværende i møtet når hun la arbeidet fra seg. Det kunne nok være skremmende på enkelte, hvor sterk hun var innvendig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker