Palestina-problemet

– Det jeg forsøker å skildre, er at det ikke var skrevet i stein hvordan det skulle gå. Ikke på noen måte, sier Elisabeth Åsbrink.

Den svenske journalisten og forfatteren, kjent for Augustpris-vinneren Och i Wienerwald står träden kvar, har samlet skildringer av en rekke tilsynelatende enkeltstående hendelser for å presentere verden slik den fortonet seg gjennom ett etterkrigsår. I boken, ganske enkelt titulert 1947, har hun viet prosessen fram mot opprettelsen av staten Israel mye plass, og forfatteren mener selv det var lærerikt å oppdage at det fantes krefter blant alle aktørene som søkte en måte å leve sammen på.

– Det var slett ikke sikkert at Israel skulle bli til, og landet hadde også kunnet få andre forutsetninger – fredeligere forutsetninger. Det fantes krefter som kunne tenke seg å leve sammen, men de ble undertrykte.

LES MER: Slik ble Israel til

– Ansvarsfraskrivelse

Ifølge Åsbrink gjør hun ikke noe forsøk på å dømme aktørene med etterpåklokskapens blikk. Likevel er hun tydelig kritisk til det hun mener er oppsiktsvekkende ansvarsfraskrivelse fra Storbritannia i løpet av én skjebnesvanger uke i 1947. Mellom 18. og 21. februar varsler britene at de overgir India til selvstendighet, at de ikke lenger vil støtte Hellas og Tyrkia økonomisk, og at de overlater Palestinas skjebne til FN.

– De vil bare bli kvitt det. Naturligvis er det slik at britene bare forlater alt og går, etter å ha hersket gjennom å splitte. De har utpekt stormuftien av Jerusalem til den posten og støttet ham, de har ønsket å holde den arabiske delen glade fordi de har oljeinteresser der, og deres kolonialisme og imperialisme har skapt grunn for den imperialismekritikk som styrer og unnskylder mye av det vi i dag ser på som islamisme og jihad, sier Åsbrink.

– Så naturligvis hadde det vært bedre og hederligere om de hadde tatt ansvar for løsningen, men i stedet sier de «vi skiter i det her, gjør hva dere vil».

LES MER: Israel-bølge i høstens bokflom

Maktesløshet

– Jeg vil ikke kalle det ansvarsfraskrivelse. Britene hadde forsøkt og forsøkt, og så ingen annen utvei, sier Odd Karsten Tveit. Han har dekket Midtøsten-konflikten i førti år, både som NRK-korrespondent og faglitterær forfatter. Nå har han skrevet en ny sakprosabok om maktkampen som utspilte seg i årene mellom 1917 og frem til opprettelsen av staten Israel i 1948. I boken, som har fått tittelen Salongen i Jerusalem, forklarer han Storbritannias valg om å overgi Palestina til FN både med tretthet etter annen verdenskrig og den utstrakte volden i området.

– Britene maktet ikke mer. De ble drept for fote av de radikale sionistene, som ville ha dem ut av Palestina så fort som mulig for å skape en jødisk stat, sier han.

– Utslitt etter verdenskrigen, ga de bort et land som de ikke eide, i håp om at FN kunne klare det de ikke hadde klart; å skape fred.

Ifølge Åsbrink er det forståelig at britene ville overlate det hun omtaler som «Palestina-problemet» til FN, for å gjenoppbygge hjemlandet etter å ha tatt stort ansvar i krigføringen mot aksemaktene. Likevel mener hun altså at mye kunne vært annerledes om Storbritannia hadde tatt mer ansvar.

– De arabiske aktørene ble utrolig skuffet. Samtidig ville de jo ha britene ut, det var faktisk noe sionistene og araberne kunne enes om, sier hun.

– Det hele var komplisert fra starten.

LES MER: Israel – landet vi elsker eller hater

Utmanøvrert

I juni 1947 ankommer en komité bestående av FN-delegater fra forskjellige land Jerusalem. De skal forberede en rapport med anbefalinger om hva som skal skje med Palestina, men møtes av isfront fra araberne som ønsker å beholde landet, uten innblanding av FN.

– Om noen viste tegn på å ville snakke med FN-komiteen, støtte de på trusler og problemer, sier Åsbrink, og forteller at stormuftien av Jerusalem bremset alle forsøk på samtale.

– Han hadde en mektig familie bak seg, og alle som var åpne for sameksistens mellom sionister og arabere, ble utmanøvrert av muftien og folkene hans. Stormuftien hylles av hans følgere fordi han viste fasthet mot imperialistiske krefter, men for menneskene som levde i Palestina på den tiden, ville kanskje livet ha vært mer harmonisk og mindre plagsomt om han ikke opptrådte som han gjorde.

Følg oss på Facebook og Twitter!

I boken beskriver Åsbrink hvordan det arrangeres en generalstreik i landet, og FN-komiteen møter stengte dører i forsøk på å få araberne i tale. Etter å ha observert utdanning, helsevesen og jordbruk i dårlig forfatning gjennom den arabiske delen av Palestina, og velutviklet infrastruktur og ubegripelig optimisme i den sionistiske, fremstår mulighetene for en selvstendig palestinsk stat eller sameksistens mellom folkeslagene som stadig mindre oppnåelig. I august besøker noen av delegatene jødiske flyktninger i Tyskland, som gir uttrykk for at de ikke ønsker å reise tilbake dit de kom fra.

– Mange ville til USA eller England, men der ville de ikke ha dem, sier Tveit.

– Britene og amerikanerne ville ikke hjelpe dem, men eksportere dem til Palestina. Det var ansvarsfraskrivelse. Antisemittismen i USA og England spilte en sterk rolle i opprettelsen av staten Israel.

LES MER: Jakter de skyldige

Filibuster

FN-delegatene presenterte to forslag til løsning på Palestina-konflikten. Flertallet av dem anbefalte opprettelsen av to selvstendige stater, mens noen mente området burde være én føderasjon med en jødisk og en arabisk provins. En ad hoc-komité nedsatt av FNs generalforsamling utarbeidet et delingsforslag, og den 26. november 1947 skulle medlemslandene stemme for eller mot inndeling av Palestina i to selvstendige stater.

På det tidspunktet støttet de fleste stemmeberettigede statene forslaget om å dele Palestina i to stater, men stemmene var ikke mange nok til å nå de to tredjedelene som krevdes for å vedta forslaget. I sin bok beskriver Åsbrink hvordan amerikanske sionister gjennomførte en såkalt filibuster – de ba delegatene fra Uruguay og Guatemala om å anmode taletid, og bruke den til blant annet å lese høyt fra Bibelen og synge salmer.

– Hadde de stemt den 26. november, ville ikke Israel blitt noe av. Men de utsatte det til den 29., og lyktes med å skape en tilstrekkelig majoritet på mange ulike måter som ikke er så vakre, sier Åsbrink.

– Det er noen få dager det handler om, og så endres hele verdenshistorien.

I Salongen i Jerusalem forteller Odd Karsten Tveit om metodene som ble brukt for å sikre de nødvendige stemmene for delingsforslaget. Trusler og bestikkelser førte til at flere som hadde planlagt å stemme imot, snudde i løpet av de få novemberdagene. Riktignok ville delingsforslaget blitt nedstemt om avstemmingen hadde blitt gjennomført som planlagt, men ifølge Tveit ville ikke krigen ha vært avverget av den grunn.

– Du kan si at verdenshistorien ble endret i løpet av dagene stemmegivningen var utsatt, men det skapte krig, og ikke fred, sier Tveit.

– Mange trodde beslutningen om deling av Palestina ville føre til fred, og det var helt feil. Sionistene var ikke fornøyde, selv om de fikk tildelt de største landområdene. De ville ha mer land, det har vi jo sett i ettertid.

LES MER: – Det er blitt flere jødiske ekstremister

Spennende historie

Delingen ble aldri gjennomført, og frontene forble steile. Den arabiske ligaen avviste FNs plan, og i 1948 erklærte Israel sin selvstendighet. De fleste kjenner til den langvarige konflikten som fortsatt pågår i Midtøsten. Nå vil altså Odd Karsten Tveit fortelle om bakgrunnen.

– Jeg tror mange i Norge ikke vet om det som skjedde før staten Israel ble opprettet, om spillet bak kulissene som skapte staten. Og det er en spennende historie, sier han.

LES OGSÅ: Frykter minoriteter i Midtøsten kan bli fritt vilt for IS