På jakt ­etter for­tiden i New York

Over meg skinner sollyset inn gjennom kunstneren Kiki Smiths vakre­ glassmaleri. I duse blåtoner, spettet med stjerner, skaper verket en buffer mellom­ den hektiske gaten utenfor og Gudshuset. Verket er en erstatning for originalen i ­synagogen i Eldridge Street på Lower East Side, som var en av de første av sitt slag på Manhattan da den stod ferdig i 1876.

Fra 1870-tallet til 1930-tallet kom det over 2,5 millioner ­jøder hit til området rundt den – ­hovedsakelig fra østeuropeiske­ land som ikke så med blide øyne på jøder. I USA kunne de praktisere sin religion fritt.

På 1950-tallet gikk boligpris­ene opp og mange flyttet 
til andre steder i byen.

Synagogens forfall

I deres sted begynte kinesere å flytte inn og snart var nabolaget en forlengelse av Chinatown.

Siden det ikke lenger var så mange på gudstjenester var det heller ikke midler til å vedlike­holde bygget. Regnet trengte gjennom taket og fugler bygde reder på innsiden. Menigheten stengte til slutt det storslagne hoved­rommet og flyttet ned i den beskjedne etasjen to etasjer ned når seremonier skulle holdes.

På 80-tallet måtte noe gjøres­ om ikke bygget skulle gå til grunne. En restaurasjon ble satt i gang og i dag er synagogen mer eller mindre i sin opprinnelige tilstand.

Jeg setter meg ned på en av benkene og undrer meg over hva menigheten her tenkte da de fikk vite hva som skjedde i Nazi-Tyskland. De som kom hit unngikk grusomhetene i Europa.­ Synagogen blir en beholder for en tid som ikke finnes lenger, mens omgivelsene trenger seg på: Utenfor glassvinduene spilles­ kinesisk pop-musikk på full guffe.­ Et slags gatemarked pågår.

Slektninger ankommer

Byen var allerede stor da denne synagogen var sentrum for et kjempe­ stort jødisk samfunn på 1890-tallet.

Det var også på denne tiden Anne Fjulsrud og hennes mann (som jeg ikke vet hva heter) kom til New York. Jeg har lenge lurte på hvem disse menneskene var, for de er slektninger av meg. Jeg har vokst opp med et fotografi av dem som er tatt i Chicago noen år etter de kom hit. Fjulsrud-­ekteparet ankom sjøveien fra Bergen eller Kristiania, kanskje med båten Hellig Olav. Reisen tok en måneds tid og det er vanskelig å forestille seg hva de følte da de seilte inn i Hudson Bay forbi frihetsgudinnen, som på den tiden nettopp hadde blitt reist.

[ LES FLERE KULTURSAKER HER ]

Bakkekontakt i byen

Selv om jeg ikke finner noe mer ut om slektningene mine, vil jeg se om jeg likevel kan ha dem i tankene når jeg ser kunsten her. Å komme til en storby som New York overvelder sanser og tanker, uansett om tiden er 1890 eller 2018. Med alle inntrykk som fosser mot en kan det være vrient å holde fast på egen historie, egne opplevelser. Det er så mange som konkurrer om din oppmerksomhet.

Jeg trenger bakkekontakt og reiser til Walter de Marias Earth Room i Wooster Street i Soho, ikke langt unna den jødiske ­synagogen. Verket har stått her siden slutten av 70-tallet. Kunstverket, som kun består av jord, fyller opp hele gallerirommet. Jeg er adskilt fra jordsmonnet med en glassvegg. Jord. Kunsten minner om hvor vesentlig det er å ha et følbart forhold til stedene vi befinner oss, og at kunst ikke trenger å handle om kunst, men hvordan vi forholder oss til oss selv og våre omgivelser.

Flere ganger under dette oppholdet skal jeg bøye meg ned og ta opp grus eller jord med hånden og tenke tilbake på mine slektninger og de Maria. Det er noe fundamentalt menneskelig som bekreftes gjennom denne rituelle gjentagelsen av bakkekontakt.

Egne rom

Men bakkekontakt må også suppleres med et eget rom om vi skal føle oss hjemme i verden.

På Rubin Museum er det en utstilling om sanctuaries, hellige steder, hvor vi kan skjerme oss for inntrykk og reflektere over hvem vi er og hva vi skal. I femte­ etasje finner jeg et tibetansk meditasjonsrom: med messende strupesang og gjenstander som tjener bønn og sinnsro spredd ­utover i rommet synker jeg tilbake i meg selv og senker skuldrene. Jeg er ikke i Tibet, men en del av dette stedet gjør det likevel lettere å finne ro i denne rastløse byen.

Et annet sted i utstillingen presenterer det britiske kunstnerkollektivet The Otolith Group en serie fotografier av den bengalske forfatteren og pedagogen Ranindranath Tagores skole­ i Santiniketan i India. Bildene er­ fra skolens eiendom i dag, som er naturskjønt, men mennesketomt. Men så ser jeg at de er dobbelt­eksponert: Historiske fotografier av Tagore selv under trærne, midt i undervisningen, dukker opp som spøkelser i de samtidige portrettene.

Selv om vi ikke ser fortiden rundt oss direkte, er den med oss om vi tar oss tid til å lete ­etter sporene av den. Denne dobbelt­eksponeringen, hvor fortiden hjemsøker meg, er det jeg leter etter.

Oss og jeg

Å finne frem til våre egne historier på steder hvor andres beretninger i så sterk grad presser seg på fra alle kanter er viktig, selv om du ikke finner det du leter etter. Det er her du finner svar på din plass i verden, slår det meg, mens jeg – noen timer ­senere – spaserer rundt på Vestiges & Verse: Notes from the Newfangled Epic på American Folk Art Museum. Her finnes ­eksempler på selvlærte kunstnere­ som uavhengig av hva kunstverden måtte ønske seg utviklet sine egne universer på egen hånd. Henry Darger, den mest kjente av kunstnerne her, holdt på i 40 år uten at noen ­visste hva han gjorde.

Det er trist at mange av disse kunstnerne aldri viste det de ­laget for andre, men mest oppløft­ende: Vi kan alle skape verdener med utgangspunkt i oss selv. Men hvor møter egentlig våre egne liv fellesskapets historier? Hvordan kan vi være oss selv, men samtidig en del av et fellesskap? På An Incomplete History of Protest på Whitney Museum of American Art får jeg noen mulige svar på dette spørsmålet.

Grunnloven omformuleres

I denne utstillingen gis vi en bred innføring i hvordan kunst kan brukes for å reflektere ­politisk. Mark Bradfords maleri Constitution III (2013) viser oss de innledende setningene i den amerikanske grunnloven, men i knapt leselig form. Pensel­strøkene, som krysser gjennom disse idealiserte­ linjene på kryss og tvers, blir et bilde på hvordan noe så opphøyd som loven er gjenstand for historiske krefter og interesser. Tenk bare på hvordan den første linjen – «we, the people» – ikke inkluderer alle, siden majoriteten av dem som skrev grunnloven eide slaver­ uten rett til noe som helst.

Enhver tekst og ethvert liv ­befinner seg i et kraftfelt av forskjellige måter å forstå verden på. Det er i dialogen mellom våre egne og andres interesser vi må finne frem til en felles horisont hvor vi kan lese en tekst som grunnloven uten at den vris i en retning som kun tjener én gruppes­ interesser.

Sirkler oppover

Tagore, Buddhisme, Anne Fjulsrud, politisk­ kunst, den amerikanske­ grunnloven. Tankene bygger seg opp i hodet mitt som refrenger som legger seg oppå hverandre. Kanskje litt som etasjene i Guggenheim-museet, som kverner rundt som det arkitektoniske motsvaret på et symfonisk høyde­punkt. Det er også på Guggenheim noen brikker faller på plass i mitt forsøk på å kartlegge min plass i denne byen. Dansk-vietnamesiske Danh Vos utstilling Take My Breath Away fletter det personlige og det kollektive elegant sammen.

I verket We, the people har Vo laget en eksakt replika av ­Frihetsgudinnen, men delt den opp i 300 deler som han så har plassert forskjellige steder i verden – noen fragmenter av den er her, mens andre befinner seg i Shanghai, København, Cape Town. Selve symbolet på at USA er et sted hele verden kan komme til, snus på hodet når det brytes i ­biter og sendes rundt i verden som relikvier fra en tapt drøm.

Forskjellige fortider

Vos metode er en dybdebearbeidelse av fortiden: Han bruker fragmenter av gjenstander fra historien og monterer dem sammen på ny slik at vår kronologiske forståelse av tid forstyrres. I et verk har han skåret et stykke av en marmor-kjerub fra 1600-tallet slik at den skal passe eksakt i en tom Johnnie Walker-kasse i tre fra 1930-tallet. I et annet verk har han hengt opp draperier fra Vatikanet som viser omrisset av gjenstander som har stått foran dem siden de, i tiår etter tiår, har blitt bestrålt av sollys fra samme vinkel med disse tingene foran seg. Et slags foto av historien.

Vo får, som meg, ikke vite noe sikkert om fortiden ved å vise frem historiske bruddstykker på denne måten, men han skaper en annen ramme å tenke historisk i, som gjør fortiden til noe friskere, og mer nærværende, enn fordøyde historiske beretninger gir meg. Det er litt som med jorden i de Marias verk – jeg får bakkekontakt – eller synagogen på Lower East Side – jeg kjenner de historiske spenningene i kropp og hode.

Historiske korrespondanser

Når jeg går rundt blant Vos historiske montasjer går tankene tilbake til Anne Fjulsrud og ektemannen igjen. Har jeg kommet nærmere dem på denne turen? Kanskje ikke.

Men det finnes en korrespondanse mellom da og nå i denne turen til New York som gjør at jeg føler meg nærmere mine slektninger likevel, særlig her på Vos utstilling. Selv om jeg ikke kan vite noe sikkert om dem er det gjennom å vie dem oppmerksomhet, ha deres skjebne i tankene, at jeg får en bevissthet om at disse menneskene, som meg, har gått i denne byen. Kunsten jeg har sett har gitt meg en praktisk erkjennelse av det.