Østlige vinder over barokken

– På det nye albumet, Oriental Winds of the Baroque, leter du etter musikalske forbindelser?

– Det stemmer. Jeg vil fortelle historien om at vår musikktradisjon, for eksempel barokken, ikke er et isolert, europeisk fenomen. Perioden er sterkt preget av folkemusikk fra mange kanter, ikke minst østfra. Folkemusikerne reiste med musikken sin, som Paulus reiste med evangeliet. Inntrykk fra disse reisene, hadde stor innflytelse på hvordan europeisk musikk utviklet seg. Mye av vår sivilisasjon er preget av maurisk kultur, og lenge før barokken var europeiske musikere kjent med østlig tradisjon. Det oppstod kulturelle møtesteder, og musikerne var åpne i møte med det ukjente. Det påvirket sterkt, Bach tok også utgangspunkt i folkelige danserytmer i mange av sine verk.

LES MER: Jakter på glemt gitarmusikk

– Ser vi en kontrast opp mot dagens økende nasjonalisme og ensretting?

– Fremmedfrykt bremser all utvikling. Vi må ikke sette opp murer og forville oss i konformitet. Barnslig nysgjerrighet og åpenhet overfor fremmede kulturer og uttrykk har drevet frem et mangfold. Jeg er på konstant jakt etter de ikke-europeiske opprinnelsene til våre egne kunst- og musikkuttrykk. Det er et slikt møtested vi lager på det nye albumet. Jeg har vært heldig og fått reise mye selv, og er alltid på leit etter sammenhenger. Det finnes skalaer fra Vest-Afrika som har et sterkt slektskap med tidlig barokkmusikk, som for eksempel de doriske kirketoneartene.

– Hva ser du av kulturelle bremser i dag?

– Alt som polariserer vil minske mangfoldet – vi må ikke låse oss inn i en «vi og dem»-forståelse. Folk flest er et farlig begrep. Det bygger opp under en forståelse av at enten er du en av oss – eller utenfor. «Folk flest» har aldri bidratt til noe stort og viktig, eller skapt historiske veiskiller. Prøysen er et godt eksempel på en som ikke var i den kategorien, han hadde et skarpt utenfra-blikk - mot favoriseringen av majoriteten.

– Inspireres du gjennom selve letingen etter musikalske forbindelser?

– Veldig sterkt. Møtet med med Kouame Sereba fra Elfenbenskysten, en av musikerne på platen, var avgjørende. I 1995 hørte jeg ham synge en enkel, liten sang som traff meg – fordi den rammet inn hele livet på veldig enkelt og direkte vis. Det var et avgjørende øyeblikk som faktisk endret bevisstheten min, og satte ting på plass.

– Du er ikke redd for å komme med politiske signaler gjennom musikken?

– Som musiker kan jeg ikke rømme fra min politiske bevissthet. Så fort man står på en scene og henvender seg mot mennesker, står man i en politisk sammenheng. Vi må ikke glemme at bare det å samles på en slik måte, og ytre seg, er noe man ikke kan ta for gitt – i noen land er det faktisk forbudt.