Kultur

Ortodokse kristne minnes ‘den røde terroren’

Ortodokse kristne har mye å minnes 100 år etter den kommunistiske revolusjon. I disse dager markerer de begynnelsen av forfølgelsen fra «de gudløse makthaverne».

Den ortodokse kirken stod på tsarens og de hvites side gjennom revolusjon og borgerkrig. De privilegerte klassene skulle etter bolsjevikenes ideologi likvideres. I februar 1920 var slaget tapt i nord, og rundt 1.000 russere flyktet fra Arkhangelsk med isbryteren Kuz’ma Minin til Norge. I underkant av to millioner flyktet eller emigrerte på grunn av den kommunistiske makt­overtakelsen. Rundt 700 havnet før eller senere i Norge.

Hjemlengsel

7. august 1918 holdes en minnegudstjeneste for tsar Nikolaj II ved den russiske utenriksstasjonen (legasjonen) i Oslo. Tilstede er tsarens fetter kong Haakon VII i en forsamling dominert av emigranter. Avisen Tidens Tegn tegner et levende bilde av stemningen. Legasjonspresten fra Stockholm er tilkalt - «hans øine har en mild og kjærlig glød, hans stemme er usedvanlig dyp og vakker. Han benytter hele tiden det russiske sprog, og det slaar en at dens klang er meget skønd.»

Reporteren er grepet: «Ikke bare kvinderne, ogsaa store, sterke mænd tørker tårerne bort fra sine øine.» Hvorfor gråter de? Er det i sorg over personen ­Nikolai? Er det tanken på kirkens øverste? Reporteren konkluderer med at gråten skyldes «tanken på det store, ulykkelige land som de kalder sit, men hvor de ikke lenger kunde føle sig hjemme. Ja, hjemlengsel er det som har dugget deres øine.»

LES MER: – Revolusjonen gjorde forbausende liten forskjell for troslivet i Russland 

Skrukkelia

Det russisk-ortodokse kirkeåret har helt siden 1918 hatt en spesiell minnedag for ofrene for det de kaller «den røde terror».

I 1931 starter en gruppe av de 700 flyktningene endelig Hellige Nikolai Menighet. Siden ­misjonsarbeid blant skoltesamer i Finnmark på 1500-tallet, er dette den første ortodokse menigheten i Norge. I dag er menigheten ikke russisk, men underlagt Konstantinopel.

Menigheten var på kanten av utslettelse da fader Johannes ble prest i 1971. I dag har de gudstjenester blant annet i Teisen kirke i Oslo. I Skrukkelia i Hurdal har de bygget et kloster der vi møter den ortodokse presten fader Johannes.

Han viser oss rundt i klosteret og tar oss med inn i kirken der veggene er dekorert med bibelmotiver og bilder av helgener. Der ser vi blant annet hellige Maria Skobtsova.

Ny-martyr

Maria Skobtsova var født i Latvia i 1891 i en aristokratisk familie. Etter at familien flyttet til St. Petersburg, deltok den unge poeten og ateisten i litterære kretser. I 1910 giftet hun seg med en bolsjevik. Etter at ekteskapet tok slutt, flyttet hun til Anapa ved Svartehavet. Hun ble trukket tilbake mot kristendommen. Etter revolusjonen ble hun valgt til borgermester i byen. Etter nye omveltninger måtte ­familien flykte, og hun endte i Paris der hun startet et arbeid blant russiske flyktninger. Hun ble nonne og hjalp etter hvert også jødiske flyktninger.

– I Ravensbrück byttet hun fangenummer med en mor til flere barn og ble hentet til gasskammeret neste dag, forteller fader Johannes.

En wikiartikkel om henne sier hun «tapte et valg» og endte i gasskammeret. Hun ble kanonisert i 2004 og blir omtalt som «en helgen av og for vår tid, en kvinne i kjøtt og blod som fylt av Guds kjærlighet stod ansikt til ansikt med vårt århundres utfordringer».

Fader Johannes minnes hellige Maria Skobtsova som døde i Ravensbrücks gasskammer like før freden i 1945. Hun minnes som en kvinne som «stod ansikt til ansikt med sitt århundres største utfordringer».

Perestrojka

Siden Hellige Nikolai menighet består av mange nasjonaliteter, markerer de ikke 100-årsdagen for den russiske revolusjonen.

– Hvor mye av menighetens historie handler om revolusjon og forfølgelsen i sovjettiden?

– Det er et dominerende element. Lenge forventet man at forholdene ville bli normalisert og at man skulle kunne vende­ tilbake til eiendommer og ­familie. Det merket vi helt opp på 1960-tallet. Samtidig var det en splittelse mellom de politiserte som ventet på at regimet skulle falle og andre som var pragmatiske og tenkte at de skulle klare å innordne seg i den tids ordninger. De hadde det ikke godt med hverandre, forteller fader Johannes.

Ny innvandring har gjort at det er kommet stadig nye grupper til. Etter Sovjetunionens fall i 1990 kom det også mange nye russere. I 1996 var de blitt så mange at de startet Hellige Olga Menighet som i dag er den største ortodokse menigheten i Norge. Den tilhører Moskvapatriarkatet.

– Vi representerer tiden fram til perestrojka. Etter den tiden er det Hellig Olga som representerer den russiske sammenhengen, sier fader Johannes.

Maria Skobtsova broderte dette Maria-­motivet. Det henger i klosterets portkapell som er viet til jomfru Maria.

Kirkemøte

Martyrene har en sentral plass blant de russisk-ortodokse, også i Norge. Tidlig­ere i høst markerte Hellige Olga menighet starten på Den russiske­ ortodokse kirkes kirkemøte i 1917-1918.

– Dette var et viktig kirkemøte­ som kan sammenlignes med Det andre vatikankonsil i Roma­kirken. Mange av kirkemøtets deltakere ble arrestert og sendt i fangenskap og døde av terror, sier fader Kliment i Hellige Olga.

Minnedagen for terrorens ofre holdes en søndag i februar. Da minnes ny-martyrer og bekjennere, og det feires sjelemesser for alle som ble torturert og drept – og alle dem som led «under forfølgelsene for troen på Kristus».

– På den andre siden forteller minnedagen om trofasthet mot Kristus, ja, egentlig om troens seier. Den årlige minnedagen er en følelsesladd markering hvor tårene lett faller på grunn av de mange lidende – samtidig som man jubler over martyrenes tro og åndelig seier over ondskapen, forteller fader Kliment.

I september i år besøkte ­menigheten Solovetskiklosteret i Arkhangelsk hvor titusentalls troende – biskoper, ­prester, nonner, munker og vanlig lekfolk – var fengslet og led i sovjettiden. Kort tid etter revolusjonen ble munkene deportert, fengslet eller henrettet og klosteret langt ned. Mange av bygningene ble brukt til fangeleir.

Rød terror

Rundt 100-årsdagen til oktoberrevolusjonen markerer kirken også begynnelsen av forfølgelsen fra «de gudløse makthaverne».

– I Hellige Olga blir det i begynnelsen av november en temakveld om den røde terrorens tid. Vi feirer også minnegudstjeneste for ofrene, forteller fader Kliment.

Gjeninnføring av patriarkembetet blir feiret i Moskva med et stort bispemøte og markering med gjester fra alle de ortodokse kirkene. Det skjer 4. november til minne om dagen i 1917 da patriark Tikhon ble valgt som kirkens øverste leder.

– Dette var på en side en gledens dag for kirken – man oppnådde frihet fra statlig styring. På den andre siden valgte de nye styringsmaktene å konfrontere kirken, bekjempe religion og terrorisere de troende.

Patriark Tikhon fikk personlig oppleve sovjetmyndighetenes vrede, var arrestert flere ganger og døde til slutt i husarrest. Han er også helgenerklært og æres under 100-årsmarkeringen.

– Sikkerhetstjenesten både så og merket vi. Menigheten ble oppfattet som et mulig møtested, minnes fader Johannes om tiden da øst og vest var delt.

Ostalgi

Fader Johannes har tatt oss med inn i forsamlingssalen og byr på pulverkaffe og konfekt. Han husker en tid med mye nostalgi.

– Vi som ikke var russere, fulgte med på lasset. Det var balalaika, vodka og russiske varianter av brudeferden i Hardanger overalt. Et dominerende element i menigheten var lengselen tilbake til det man hadde tapt. Identiteten bestod i det som var igjen i Russland. Leilighetene ble innredet med russiske gjenstander. Folk var fattige og hadde lite, men vi skulle bare vite hvor mye de hadde der de kom fra.

– Ville man være kirke, måtte man samarbeide med myndighetene?

– Vi merket det her i landet også. Den norske sikkerhetstjenesten både så vi og merket vi. Menigheten ble oppfattet som et mulig møtested. Russiske og norske myndigheter holdt hverandre under oppsikt.

– Var menigheten et møtested?

– Det var nok et sted hvor de kunne komme i kontakt med folk de ønsket å komme i kontakt med. Men det var et ynkelig lite møtested sammenlignet med andre steder i Europa.

– Vet du at det ble knyttet kontakter?

– Vet og vet, man kunne i hvert fall sterkt mistenke det. Min forgjenger fader Therapon var heller ikke russer, og han forsøkte å holde så lang avstand som mulig til begge parter. Han gikk ikke med på noen form for samarbeid eller å politisere kirken, sier ­fader Johannes.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur