– Oppvekstrapport dobler barnefattigdom

Rapporten fra Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som ble lagt frem i mars (Oppvekstrapporten 2017) slår fast at hvert tiende barn i Norge vokser opp i relativ fattigdom. Rapporten sier også at denne andelen er tre­doblet i løpet av de siste 14 årene.

Forsker Rolf Aaberge (bildet) i Statistisk sentralbyrå anslår derimot at prosentandelen av fattige barn i Norge reelt ligger på under halvparten av det som ble lagt frem i Oppvekstrapporten. Sammen med kollegene Audun Langørgen og Petter Lindgren har han gått gjennom beregningene.

– Rapporten gir et ufullstendig bilde av barnefattigdommen, sier Aaberge.

LES MER: Total uenighet om norsk barnefattigdom

Inntektsbegrep

Han mener hovedgrunnen til at Norge får en barnefattigdom som omfatter 10 prosent av barna, er at Oppvekst­rapporten ikke regner inn annet enn husholdningenes disponible kontantinntekter (inntekt etter skatt).

– Det som ikke er tatt med er den store andelen av ­offentlige tjenester som kommer disse­ gruppene til gode. Derfor må inntektsbegrepet utvides til å inkludere verdien av offentlig tjenesteproduksjon, sier Statistisk sentralbyrå-forskeren.

Ytelser

– Det vi betaler i skatt, og som i disse beregningene trekkes fra inntekten, får vi tilbake som offentlige ytelser, og i Norge er omfanget av slike­ ytelser større enn i de fleste ­andre land. Vårt system er også lagt opp slik at barnefamiliene får en relativt stor andel av de offentlige ytelsene. De får betydelige summer tilbake i form av gratis og subsidierte tjenester, sier Aaberge.

Han undrer seg over at forskerne bak Bufdir-rapporten utelukkende baserer seg på disponible kontantinntekter og ikke tar hensyn til verdien av offentlige tjenester i beregningene av barnefattigdom.

Dette er spesielt viktig når vi gjør sammenligninger av anslag på fattigdom mellom europeiske land.

– Verdien av det vi mottar fra det offentlige, består ikke bare av pengeutbetalinger. Det ligger store verdier i det vi mottar i form av for eksempel barnehage­subsidier, omfattende helsetjenester og gratis utdanningstilbud, sier han.

LES OGSÅ: Trenger bøker om fattige barn

Trygdesystem

Barnefamiliene får også direkteutbetalinger i form av barnetrygd og kontantstøtte. I 2016 mottok norske barne­familier 90 milliarder kroner i støtte når en inkluderer barne­hagesubsidiene, men ser bort fra kostnadene ved utdanning.

Den arbeidsfrie delen av inntektene våre har økt, gjennom utbygging av trygdesystemet og ikke minst de offentlige tjenestene. Aaberge har fulgt debatten om innføring av behovsprøving av for eksempel barnetrygden, og ser fordeler og ulemper.

– Behovsprøving kan føre til redusert arbeidsdeltagelse blant barnefamilier med lave og midlere inntekter, mens en generell økning i barnetrygden kan føre til redusert arbeidsinnsats blant barnefamilier generelt. Det kan undergrave oppslutningen om det vi i Norge kaller arbeidslinjen, der politikere og beslutningstagere baserer seg på sysselsetting og skatteinngang som grunnpilaren i velferdsstaten. Dette inkluderer progressiv ­beskatning av inntektene, som det for øvrig har vært bred oppslutning om helt fra 1800-tallet, sier Aaberge. Ideen har vært at en skal betale skatt etter evne.

LES OGSÅ: Flyktningbarn fanget i fattigdom

Stimulere

Økte kontantoverføringer, som kontantstøtte i stedet for barnehageplass, medfører også dilemmaer.

– Hvis du ikke bruker barnehageplass, vil det normale være at en passer barna selv. Da kan du ikke jobbe, hvilket betyr at du bidrar mindre til fellesskapet, og du svekker også dine egne framtidige kvalifikasjoner for ­arbeidsmarkedet, sier han.

I Sverige har man forsøkt å stimulere til at folk skal jobbe mer gjennom mildere beskatning av arbeidsinntekter enn andre inntekter.

– Svenskene reduserte skatten på inntekt fra arbeid i 2005, men ikke på trygdeoverføringer og kapitalinntekt. Begrunnelsen var å gjøre det mer attraktivt å arbeide. I Norge gjorde en i 2002 endringer i uføretrygden slik at en etter endringen fikk beholde deler av trygden i kombinasjon med inntekter fra deltidsarbeid. En analyse av Magne Mogstad og Andreas Kostøl publisert i American Economic Review viser at denne reformen førte til en betydelig økning i arbeidsdeltakelsen blant uføretrygdede med arbeidsevne, sier Aaberge.

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet la frem sin oppvekstrapport i mars. Avdelingsdirektør Anna Bjørshol er kjent med synspunktene fra SSB-forskerne som ble presentert på forskning.no.

LES OGSÅ: Alle får mer, bortsett fra én gruppe

Egen definisjon

– I «Opp­vekst­rapporten 2017» bruker Bufdir SSB sin egen definisjon av barnefattigdom og tallene er også utarbeidet og levert av SSB til rapporten. Barn som vokser opp i familier hvor inntekten er lavere enn 60 prosent av medianinntekten over tid, lever i risiko for å oppleve fattigdom, sier Bjørshol.

Denne definisjonen brukes også i de aller fleste EU-land.

– Alle tilnærminger for å ­anslå omfanget av fattigdom har styrker og svakheter, slik SSB-forskerne påpeker i artikkelen.

Hun mener en slik statistikk som tar hensyn til offentlige tjenesteytelser, absolutt vil være interessant, og gi et annet perspektiv på lavinntekt og risiko for å oppleve barnefattigdom i Norge.

Statistikk

Bjørshol sier at hvis SSB i fremtiden ønsker å benytte en slik beregning i den løpende statistikken de publiserer, vil Bufdir inkludere denne stati­stikken i sitt arbeid.

– Rapporten handler først og fremst om konsekvenser og marginalisering for barn i familier som opplever dårlig økonomi, sier avdelingsdirektør Anna Bjørshol.

FLERE SAKER I VÅR FORSKNINGSSERIE:

[ – VI må våge å dyrke de flinkeste  ]

[ Flytter kunsthistorien 50.000 år bakover  ]

[ Nye funn om gammel liturgi  ]

[ Når blir ulikhet urettferdig?  ]