Bøker

– Om vi ser på hvite som spesielle, hvordan ser vi da på oss selv?

Gjennom en svart manns forvandling til hvit belyser forfatter A. Igoni Barrett blant annet privilegier Vesten tar for gitt.

Bilde 1 av 2

– Arbeidet med Blackass viste meg at jeg tenkte på ting jeg ikke visste at jeg tenkte på, sier den nigerianske forfatteren A. Igoni Barrett.

En svart lue dekker det lett grånende håret. Det er en av disse dagene hvis morgentimer bærer bud om regn og høstlige temperaturer, men som i løpet av formiddagen lysner og plutselig bader i sol.

– Verdenspolitikk handler om hvordan vi ser på hverandre. Så lenge mange europeere stadig har et bilde av afrikanere som trengende, vil det alltid være et element av medynk der.

LES OGSÅ: – Overmodent at Norge tar del i samtalen om rasisme, hvithet og privilegier

Kafka på handen

Romanens premiss er skåret over samme lest som Franz Kafkas novelle Forvandlingen. Mens Kafkas hovedperson Gregor Samsa plutselig en dag våkner opp som krypdyr, gjennomgår riktignok ikke Barretts hovedperson Furo Wariboko noen artsforandring.

På morgenen før et viktig jobbintervju, våkner Furo derimot med ny hudfarge. Han har blitt en hvit mann, en oyibo. Dette leder umiddelbart til en serie heldige hendelser. Han blir tilbudt en nøkkelstilling hos bedriften han skulle på intervju hos, og stifter raskt kvinnelige bekjentskap.

Med forvandlingen som utgangspunkt, sjonglerer Barrett en håndfull temaer som gjenspeiler vår tid. Han skriver satirisk og med stor humor om raseidentitet og klasse, kultur og tilhørighet. Hovedpersonen er i grunn ikke så ulik Barrett selv, men først og fremst er han en representasjon av den gjengse nigerianer.

– Furo er en gjennomsnittlig nigeriansk mann, men i mange utviklingsland er middelklassen underklassen på grunn av ujevn fordeling av makt. Problemet med den nigerianske middelklassen er at selv om den består av unge mennesker som ønsker å jobbe, finnes det ikke nok jobber i dette raskt voksende landet. Mange ser seg derfor nødt til å reise til andre land for å jobbe.

Barrett mener at dette setter vanlige borgere i en situasjon der de må være uvanlig sterke.

– Furo er i den posisjonen at han kan reise fra Nigeria og skaffe jobb, eller bli i Nigeria og bli en hvit mann, ler han.

– Noen sendte meg faktisk melding og spurte om jeg kunne være så snill og fortelle hva Furo gjorde for å bli hvit. Han skjønte åpenbart ikke boken!

LES OGSÅ: – Det er nesten drøyt hvor bra denne romanen er

Overlegenhet

Å gjøre den svarte hovedpersonen hvit, åpner for en interessant utforskning av hvithet. Der hvite har vanskelig for å se sine egne privilegier, blir det med Furo tydelig hvilke fordeler han gis i kraft av hans plutselig forandrede hudfarge. Barrett ønsket ikke å rette søkelyset mot de hvites posisjon i et majoritetsland som for eksempel USA, men fokuserer på de hjemlige forholdene i Nigeria.

Blackass er en mangefasettert roman. Siden boken ble utgitt for første gang i 2016, har en del av tematikken Barrett belyser blitt enda mer presserende. Han er i Oslo i forbindelse med at Litteraturhuset i høstens sesongåpning retter oppmerksomheten mot samtaler omkring rasisme, undertrykkelse og det hvite blikket.

Mens nok en trikk skrangler oppover Hegdehaugsveien utenfor nettopp Litteraturhuset, forsøker Barrett å trekke opp noen større linjer.

– Hvite majoritetsland sliter med å se hvordan retorikken blir mer og mer radikal. Om man har høyreekstreme grupper som vokser opp, må myndighetene i landet spørre seg hvordan man takler det og hva man kan endre for å motvirke det. Bare se på den voksende høyreradikalismen rundt om i Europa. 60 år etter Hitler, vokser det frem igjen. Hva er det med det europeiske samfunnet? Hva er det med overlegenhetskomplekset som Europa har hatt i lang tid? Man må stille seg disse spørsmålene.

– Rasisme er et overlegenhetskompleks. Den hvite majoriteten tenker at de er overlegne. Når hvite privilegier eksisterer i land med hvit majoritet, er det resultatet av at de hvite er majoriteten. I Nigeria kommer rase til uttrykk som et mindreverdighetskompleks. Fordi en person er hvit, tenker man automatisk at han er utdannet og rik. Om vi ser på hvite som spesielle, hvordan ser vi da på oss selv?

Byens spor

– Mange skal ha det til at Blackass er en omskriving av Kafka, men det er snarere en antitese til Kafka. Mens Gregor Samsa blir værende hjemme og kjemper for å vinne tilbake familiens kjærlighet, drar Furo ut i Lagos' gater og stikker fra familien, sier Barrett.

Da han leste Forvandlingen for det han antar var tiende gang, ble han nysgjerrig på hvordan Praha var på denne tiden, før nazistene inntok byen, og skulle ønske Kafka hadde funnet en måte å skildre byen på. Derfor bestemte han seg for at hans egen hjemby, det afrikanske kontinentets største, skulle bli en karakter i seg selv. Barrett maler et levende bilde av Lagos, dessuten gjør Furos fargeforvandling at han ser byen med et annet blikk.

Før romandebuten hadde Barrett utgitt to kortprosasamlinger, men med Blackass fikk han sitt internasjonale gjennombrudd. Den slo særlig an i USA, der han var på en månedsturné.

– Leserbasen min har gått fra å bestå av 80 prosent svarte til 80 prosent hvite. Jeg vet ikke relevansen av det, men det er nå en interessant observasjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker