Ole Johannes Åleskjær om å mikse musikk

Jeg griper om den kalde messingkroppen til hengelåsen med venstre hånd og stikker den vesle nøkkelen inn med høyre. Temperaturen har droppet over natta, og jeg må lirke en stund før det gir etter og bøylen klikker opp og etterlater en liten, våt rustflekk på huden. Jeg går inn, gjennom det ytre rommet, forbi alle instrumentene og inn i kontrollrommet og knepper på fellesbryteren for utstyret der inne. Det lyser opp grønt i diodene i høyttalerne.

Jeg bøyer meg ned for å trykke på den store knappen som gir strøm til miksebordet, men ombestemmer meg. I stedet blir jeg sittende i det stille rommet foran miksepulten. Skal jeg fyre opp alt en siste gang og høre gjennom og sjekke, bare for å være sikker?

Det er lille julaften, juletrehenting i skogen venter etterpå. Så, nei. I stedet for å skru på, begynner jeg å nullstille alle knappene over hele bordet, fra venstre over mot høyre, jeg drar ned alle faderne, kobler fra alle ledningene. Er jeg virkelig, virkelig sikker på at miksen er ferdig? Med alt potensialet som sto der fortsatt gjennom natta, som var der for bare noen sekunder siden?

Vel, nå er det for sent uansett.

Si seg ferdig

Alle som har gjort flerspors studioinnspillinger i analog tidsalder og ført dem fram til stadiet der man har brukt kanskje en, to eller tre dager på å mikse til slutt, for så å gi det fra seg som ferdig, vil kjenne følelsen: den kolossale tomheten og stillheten den dagen man tar ned miksen.

For den impliserer jo noe mye mer enn bare de tre dagene man har brukt på å skru på EQ-knotter, finne klanger og nennsomt bygge opp lydbildet for å lage et presentabelt stykke musikk på tre minutter og tredve sekunder. I stedet er det kanskje års tankearbeid og drømmer som liksom skal materialisere seg, i noen tilfeller kanskje til og med håpet om å ha etterlatt seg noe mer enn en liten våt rustflekk i livet.

I det minste er det et år som trøkker på mot jul og man er nødt til å få sagt seg ferdig med ting.

På sporet

På linje 12 ligger bassen. Den gikk lett. Det er han man alltid kan stole på, som man har spilt med i 10 år og som bare kommer inn og gjør sin greie uten noe mikkmakk. Det var den dagen i mai, var det ikke? Spor 14 derimot, holdt på å ta knekken på både økonomi og vennskap.

Her er dager da varmen fra de elektriske kretsene under chassis-plata på mikseren slo opp i fingertuppene hvis man la hånda nedpå, med følelsen av å være på sporet av noe stort, sammen med et par-tre andre mennesker. Her er tilfeldigheter underveis, og ikke minst den bedritne telefonen man måtte ta og fortelle at ting ikke funket mens man håpet at personen i den andre enden ville ta det OK, og man var nær ved å gi opp og tvilte på alt.

Alt potensielt mulig

Den digitale innspillingsteknologien som alle nå bruker har så klart tatt noe av følelsen av avslutning og presserende viktighet vekk fra miksedagene. Det begynte med automasjon og recall-funksjonalitet i flere tiår før det også, men nå som alt gjerne gjøres in-the-box, med digitale emuleringer og plug-ins, er det bare å hente opp miksen igjen med et museklikk, gjøre endringer. Og tenke på det. Og tenke enda litt mer på det.

Skulle man «tenke på det» med et gammelt miksebord, måtte man lage en lapp og legge oppå knottrekkene med «Miks pågår! Ikke rør!», og la de fysiske innstillingene stå over natta.

Ingen vil nok tilbake til en slik helanalog tid, med alle de fantastiske mulighetene som ligger i digital studioteknologi. Men det kan være et problem i 2019 at man aldri behøver å avslutte noe, aldri bestemme seg for å gjøre ting ferdige, men i stedet leve med alt som er potensielt mulig i hodet og et klikk unna. Til og med intensjonen om å hogge det juletreet kan tape fordi det andre kjennes så himla viktig, men tankekonstruksjonene eksporteres ikke ut av hodet likevel.

Et steg tilbake

Men det er slik jeg ønsker meg det, egentlig: Løfte slåen, klikke bøylen tilbake på plass i hengelåsen, hive nøkkelen i skapet til over jul. Nye ideer, planer, prosjekter? Kanskje. Vet ikke. Vi tar det i januar. Så sette seg i bilen med ungene og kjøre ut og hente juletreet i skogen, som alle andre år. Kjenne på følelsen av å ha tatt ned miksen, glemme seg selv, som man av og til kan bli så uendelig lei av uansett, glemme rustflekker og ambisjoner eller bare arbeidets trivialiteter. Kjenne på følelsen av at alt som føltes så viktig og høyt oppe i bevisstheten nå nettopp faktisk har tatt et steg tilbake. Ikke dra det fram igjen, selv om det er mulig. I stedet sette på Sondre Bratland som synger:

Høyr dei fagraste ord på vår fredlause jord;

Eit hjelpelaust og lite barn er vår fredsvon, vår bror.

Det er jol i mi song, det er von i mitt sinn

ANNET FRA ÅLESKJÆR:

[ – For Swans er musikken en måte å nærme seg det åndelige på ]

[ – Angsten for religion i musikk ser ut til å ha mistet mye av sin definisjonsmakt ]

---

Fakta:

---