Olav Egil Aunes minneord til Mariss Jansons:– Verden har mistet en av sine store, han trodde på musikkens mirakler.

Det startet i Oslo. Det vil si, først i Leningrad, hvor han som 28-åring ble assisterende dirigent i Leningrad-­filharmonien. Sånt var ikke vanlig. Talentet var så stort at han hentet hjem en pris fra den prestisjetunge Herbert von Karajan-konkurransen i Berlin. Karajan selv, som alltid jaktet store talenter, inviterte naturligvis Jansons «hjem» – spørsmålet var: Kunne han tenke seg å ta imot tilbudet om å være hans assistent i Berliner Philharmo­niker? Det ville han helt sikkert. Det var bare én hake, dette ville ikke Sovjet-myndighetene ha noe av og invitasjonen stanset på grensen, den nådde aldri den den skulle nå.

Blant de ti.

I 1979 var det et ­aldri så lite opprør i Oslo, nasjonal­orkesteret Oslo-Filharmonien skulle ha ny dirigent etter finnen Okko Kamu, den nyvalgte var Mariss Jansons – Jansons hvem? Navnet klang ikke noe særlig i folkesjelens intet, bare de mest våkne hadde hørt navnet, veldig ung var han, også. Oslo var hans første store engasjement i vest. Rastløst slo han seg ned – og ble her i 21 år. Raskt lokket han musikerne inn i et driv som gjorde orkesteret kjent og etter hvert kåret som et av verdens ti beste. Platekontrakter og priser strømmet inn fra øverste hylle, allerede to år etter ankomst fikk han Spelemann­prisen for tre plater med musikk av Edvard Grieg. Dermed var han folkeeie, han rørte ved folkesjela. Og «Mariss Jansons» ble til ­«Mariss», mannen som unte enhver nordmann god musikk. Som han bestemt mente var forutsetningen for alt liv.

Hjertets logikk.

Mange er gode til å snakke om musikk, skyve ideene foran seg. Mariss gjorde ikke det, han etterlater seg få treffende sitater. Musikken sa det som skulle sies, mente han – ellers hadde en ikke trengt den. Han hadde klokkertro på musikkens kraft, ubeseiret. Én gang jeg snakket med ham, sa han at han var livredd for at menneskeheten skulle ende opp som «et intellektuelt rovdyr, uten kunst, ånd og moral». Hans ­logikk var hjertets logikk, den står det mindre om i bøkene.­ ­Musikk, mente han, var ikke musikk før den hadde brent seg på livet. Det hadde han med seg hjemmefra: Først da blir skjønnheten til skjønnhet, først gjennom musikk blir et menneske­ et menneske.

Inn i redaksjonen.

Mariss Jansons gjestedirigerte etter hvert over hele verden, og endte opp som sjefdirigent for to av ­verdens fremste orkestre, Concert­gebouw-orkesteret i Amsterdam og orkesteret ved Bayerischer Rundfunk i München – samtidig! Mariss hadde dårlig hjerte, det var kjent. Hans far, dirigenten Arvid Jansons, falt om og døde under en konsert han dirigerte, det skremte nok. For Mariss var det også nært på da han under svært dramatiske omstendigheter falt om og inn i orkesteret under en konserttant framførelse av Puccinis La Bohème i Oslo Konserthus for 23 år siden. Musikken skrudde seg til, Puccini svulmet, alt var skjønnhet og ennå ingen fare, da det skjedde. Vi som var der og var inne i et drama allerede, skjønte ikke hva som skjedde, det skulle bare mangle. Men han ble båret ut i ambulansen – til full orkester­musikk, det ligger i sakens natur: Et orkester slutter ikke å spille før dirigenten gir tegn. Men her var dirigenten gått fra bordet. Det var et massivt hjerteinfarkt, og det ble flere etter hvert. Og nå, det siste.

Rasende.

Mariss Jansons var et usedvanlig solidarisk menneske, han knyttet seg til og støttet sine. Da legene ba ham tone ned for noen år siden og mente at han i hvert fall burde nøye seg med ett orkester, valgte han München. Grunnen at han ikke ville svikte musikerne nå, når det var snakk om nytt konsertbygg, som de sårt trengte. Slik var det i Oslo, også – han sa takk og farvel da nasjonen ikke ville høre på hva han hadde å si om nåværende akustikk og musikernes arbeidsforhold. Han ble indignert, ja, rasende da Oslo ikke fikk somlet seg til å gi musikken i hovedstaden bedre kår. Jeg husker en mild formiddag, jeg satt i redaksjonen og Mariss Jansons ringte, han varslet sin ankomst om en times tid, han hadde skrevet et brev til Stortinget, var det vel - «dette måtte vi trykke», ikke burde, men måtte. Han kom – og brettet ut papirer i en størrelsesorden som gjør at det svartner for et bladmenneske. Det var sterk kost, det slo gnistret, før ordene ble dynket av dårlig skjult politikerforakt.

Besteg topper.

Mariss Janssons krevde mye av seg selv – og av andre. Han var av dem som mener de alltid har mer å lære. Og at det har andre, også. Det krever sin mann å hele tiden være på jakt etter «sannheten», alltid bestige nye «topper». Han gikk på et turtall som mange kunne ha vanskelig for å matche. Noen dirigenter går inn i detaljer med djevelsk presisjon, det gjorde nok Mariss også. Men det var så mye mer – stemning, det var den han lette etter – den riktige stemningen, så fikk detalj­ene gå, om nødvendig. Det hendte han sto på podiet og sluttet å dirigere, han slapp musikerne «fri» til å lytte til «de andre». Så var han på igjen.

Sorg og glede.

Det er ikke godt å si – skal vi sørge eller glede oss: Sørge over et tap eller glede oss over at han har vært iblant oss. Vi velger vel begge. Og kan gjøre det med en engel av en orkester­sats, Mariss Janson som leder Oslo Filharmoniske Orkester i Andantino in modo di canzona (II) fra Tsjaikovskijs Symfoni nr. 4 (Chandos records). Ingen var innerst inne i det myke savnet i dette stykket, som Mariss ­Jansons.

[ Les om kirkemusikkfestivalen, som til våren arrangeres for 20. gang. – Vi favner et publikum som nok tilhører kirken, men kanskje ikke går så mye i kirken ]

LES OGSÅ: Ole Børud, Maria Solheim og Lewi Bergerud er aktuelle med juleturné. De ønsker intet mindre enn at folk skal føle seg elska

---

Fakta:

• Latvisk dirigent, født i Riga i 1943, død i St. Petersburg 2019.
• Sjefdirigent for flere av de viktigste orkestrene i verden – Oslo Filharmoniske orkester, Concert­gebouw-orkestert i Amsterdam, Orkesteret ved Bayerischer Rundfunk i München, Pittsburgh Symphony Orchestra.
• Har mottatt en rekke priser og utmerkelser, blant annet Spellemannprisen flere ganger.
• Et utall av plate- og CD-innspillinger, blant annet Tsjaikovskijs komplette symfonier med Oslo-Filharmonien, som rager høyt på listen.

---