Kultur

Olaug Nilssen: ‘En klar agenda og vilje’

Olaug Nilssens roman Tung tids tale settes opp som teater. I kveld snakker hun med statsministeren.

«Jeg kan ikke tale vår sak» sier karakteren Olaug, spilt av Julie­ Moe Sandø på Riksteaterets scene­ i Nydalen i Oslo. Det er ikke spesielt dialogbasert, utdraget vi ser på scenen. Kroppene snakker sitt eget språk, om mor og sønn, der barnet lider av sterk autisme. Vi møter forfatter Olaug Nilssen etter prøvene på forestillingen som har premiere 24. august.

Sang og strategi

– Kan teater nå fram på en annen måte enn en bok?

– Hver gang jeg har jobbet med teater blir jeg overveldet over hva de på og bak scenen får til. De forsterker uttrykket i teksten. En forestilling kan treffe mer direkte inn i noe, du får det rett i ansiktet. Men uttrykkene virker på hver sine måter, sier Nilssen.

I 2016 skrev hun et åpent brev til forfatter Lars Amund Vaage i tidsskriftet Vagant. Vaage har også skrevet om erfaringer med å ha et autistisk barn, i boka Syngja (2012) og essayet Sorg og song (2016). Uttrykket hans skiller seg imidlertid fra Nilssens.

– Er det nødvendig for deg å skrive på den måten du gjør, ­eller er det like mye en strategi i den politiske kampen?

– Begge deler, tenker jeg. Lars Amund Vaages bøker har vært veldig inspirerende for meg, men han har ikke på samme måte en klar, politisk agenda. Han har nok en mer erkjennelsesmessig og kunstnerisk motivasjon.

– Min største motivasjon til å fullføre prosjektet, var at disse politiske kampene er så vanskelige. Om vi ikke klarer å formidle alvoret i omsorgsoppgaven, kommer vi ingen vei.

– Denne motivasjonen er større enn de kunstneriske ambisjonene?

– Ja, faktisk. Selv om det var viktig for meg at det skulle bli anerkjent som godt. Nå vet jeg faktisk ikke helt hvordan jeg skal gjøre ting videre med skriving. Jeg vil gjerne fortsette, men ­dette var nok noe helt spesielt, sier Nilssen.

LES OGSÅ: Med «Tung tids tale» vil Olaug Nilssen få til en politisk bevisstgjøring

Fortvilelse

Nilssen forteller at hun i økende grad har hatt en politisk agenda som forfatter.

– I teaterstykket Stort og stygt (2013) tok jeg også utgangspunkt i egne erfaringer, men jeg hadde­ ikke formulert og forstått hva som skulle til på samme måte som nå. Med lanseringen av Tung tids tale og nå teaterstykket, vet jeg hva som trenger å bli sagt. Jeg har en veldig klar agenda og vilje.

Både i boka og i virkeligheten ligger et ønske om å få gjennomslag i konkrete saker. En av dem var Tveiterås spesialskole i Bergen, som har vært truet med nedlegging.

– Selv om jeg ikke skriver ­direkte om skolen i boka, har det vært en motivasjon. Gjennom å vise hvor alvorlig situasjonen­ er, vil forståelsen for hvorfor man trenger en sånn skole øke. Det kan påvirke politikerne i vår ­favør, sier Nilssen.

– Å vise fram hvor fortvilende det er å bli avvist, og ikke å få skikkelig svar, ikke bli tatt på alvor, det er også politisk viktig. Å bli mistrodd, slik at du begynner å tenke: « Ja, jeg burde vel klare dette selv,» er utrolig destruktivt når man faktisk ikke klarer det.

LES OGSÅ: Når barnet ditt aldri blir voksent

Omsorg og overtramp

Nilssen tror ikke sønnen forstår hva som skjer, selv om det ikke er noe hun vil være skråsikker på.

– Jeg kan ikke være bastant i noe som gjelder ham, men jeg mener at han ikke kan forstå rekke­vidden av at han nå er en offentlig person. Han vet ikke hva det vil si. Uansett om det har vært mange positive konse­kvenser av dette, er det et overtramp.

– Hva tenker du å snakke med Erna Solberg om?

– Jeg har lyst til å snakke med henne om de forskjellige, politiske­ løsningene. Om hva hun synes er viktig i denne omsorgen. Hva slags hjelp kan vi få? Jeg er glad for å få henne i tale, sier Nilssen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur