Kultur

– Og så husker jeg ... faren hans sto der ... og han fortalte sønnen sin hva julegryta betyr...

..så tenkte jeg, så fantastisk flott! Her fører han jo tradisjonen med å gjøre godt for andre videre, sier Flemming Baunø, major i Frelsesarmeen.

Frelsesarmeens julegryte er en merkevare, slik som DNB – men med motsatt fortegn. Major i Frelsesarmeen, Flemming Baunø 
– du har «frosset» deg gjennom noen grytedager gjennom årene?

– Ja, det er mange. Det hører med. Her tar alle sin tørn, soldater som toppsjefer, det er viktig at vi står ved grytene. Og får takket personlig for gaven.

Smil.

– Det er en glede, ja, jeg tror jeg kan si at jeg gleder meg til desember. I år er det jeg som har satt opp vaktlistene for dem som arbeider her på hovedkvarteret, så jeg vet at de aller fleste tar sin tørn.

Har du talt årene?

– Helt siden jeg begynte i Frelsesarmeen i ­København for ... ja, nå er det 40 år siden. Julegryten er jo nærmest synonymt med Frelses­armeen – i hvert fall i desember.

Vi snakker om tradisjon, her – begynte da depresjonen traff USA på slutten av 1800-­tallet. Ruth og Joe McFee, som den gangen ledet Frelses­armeens menighet i den fattigste delen av San Francisco, tenkte at her må det handles. De så jo hordene av sultne, syke og arbeidsløse – og ­bestemte seg for å lage en julemiddag for de ­fattige, en liten oppmuntring. Men pengene? Her kommer gryta inn. Joe hadde sett ei gryte, som var plassert ved et veikryss et sted – til inntekt for et veldedig formål. Som sett, så gjort, de hang opp ei svær gryte på ferjeterminalen, der pendlerne kom inn hver morgen. På plakaten stod det: «Hold gryta kokende». Første jula fikk de inn så mange penger at de kunne servere julemat til 1.400 personer.

– Ja, det var jo genialt! Så gikk det noen år og så var grytene på plass på Universitetsplassen i Oslo. Lederen for Frelsesarmeens sosialarbeid blant kvinner i Norge, Othilie Tonning, innså at dette var en løsning for å skaffe midler til ­arbeidet. «Frelses­armeen her i byen vil i år på en ny og original måte forsøke å samle inn penger til hjelp for fattige til julen», skrev bladet Norske Intelligenssedler i ­november 1901. Det handlet om ved og varme og mat. Det ble en folkedugnad mot nøden. Og det er det jo fortsatt.

Når du står her nå, ved grana på Universitetsplassen, omtrent på samme sted hvor Othilie sto – hender det at du tenker på henne?

– Jeg kjenner i hvert fall på at jeg er veldig glad for å stå i denne fine tradisjonen. Jeg vet at jula kommer, og så får jeg lov til å være del av denne innsamlingen som har gitt uendelige summer og mye varme til de fattigste og svakeste. Mange sier at – «ja, det blir liksom ikke helt jul før vi har gitt litt til dere». Det er nok et lite høydepunkt for meg å stå grytevakt.

Alt begynner et sted – du bestemte deg for å bli Frelsesarmesoldat, det var noe du hadde gått og tenkte på?

– Det kom egentlig plutselig – det var en 
for­middag, jeg satt og så på en TV-gudstjeneste. Og jeg husker jeg ble så oppildnet at jeg dro rett 
inn på et møte i Tempelkorpset i København 
samme kveld. Og så gikk det 14 dager, så bestemte 
jeg meg for at jeg ville tro på Jesus og bli en 
kristen.

Var det et tegn, eller ... ?

– Ja, jeg hadde en helt konkret, åndelig opp­levelse. Gud møtte meg på en veldig sterk måte, hvor jeg liksom ... det var ikke tvil i min sjel om at det var Gud. Det var en indre fred og glede som møtte meg, det går nesten ikke an å ­beskrive. Jeg satt på bakerste benk og gikk frem til botsbenken. Og da var det klart.

Og denne flammen brenner fortsatt?

– Ja, jeg vil si det. Livet er jo ... jeg har aldri 
vært i tvil om Guds trofasthet og hans nærvær, selv om jeg ikke alltid har hatt de gode følelsene. 
Man kan jo ikke hele tiden være «der oppe», ­livet går i bølger. Men vissheten om hans ­nærvær og hans omsorg og kjærlighet, den har aldri 
forlatt meg. Kallet til tjeneste, det kall som jeg 
fikk – jeg opplevde jo det – det har vært der hele tiden.

Og nå står du her, på Universitetsplassen. Folk lever i gavenes Mekka, de halser forbi, løper 
– hva tenker du, der du står?

– Jeg tenker at jeg står her som en påminnelse om at julen er mer enn dyre gaver. Vi vil jo gjerne peke på gaven med stor G, altså Jesus Kristus, det er jo en fin mulighet vi har.

Får du ikke lyst til å riste oss når vi ikke ­skjønner at det er sånn og at vi må dele mer?

– Nei, men det er klart jeg ønsker at julens budskap og evangeliet skal få en større plass i julen. Men jeg tror samtidig at julefeiringen ... man kan kanskje diskutere om gavepresset har tatt overhånd, men det er godt at vi er glade i hverandre og tenker på hverandre i jula.

Ber du en liten bønn, kanskje to, der du står og ser deg rundt og takker for gavene, store og 
små?

– Ja, det gjør jeg nok. Og ikke minst før jeg går på vakt, kanskje mest da. Jeg ber om at jeg må få lov å være med å utgjøre en forskjell. Vi gjør det med en spesiell hensikt, vi gjør det for å skaffe midler til å kunne hjelpe mennesker som strever med å få endene til å møtes.

Du står her som et vitnesbyrd, sier ikke så mye – sier stort sett «takk»?

– Det er ikke alltid vi bruker mange ord. Folk vet jo hva vi står for. Og de vil gjerne være med på arbeidet. Det takker jeg for. Det hender også at det kommer noen og spør om Gud og troen. Da kan det være at vi ber en bønn sammen og at jeg sier Gud velsigne deg.

Alle tilværelser består av enkeltpunkter – finnes det noen høydepunkter her, noe som gjør større inntrykk på deg enn andre ting?

– Mener du her jeg står nå?

Ja.

– Det er jo veldig fint, da, når ungdom og barn kommer og legger penger i gryta. Det gjør meg spesielt glad. Jeg husker én gang, det var en liten gutt som kom og la penger i gryta. Og så husker jeg ... faren hans sto der ... og han fortalte sønnen sin hva julegryta betyr. Så tenkte jeg, så fantastisk flott! Her fører han jo tradisjonen med å gjøre godt for andre videre.

En slags grunnutdannelse i medmenneskelighet?

– Det kan du si.

Har du som frelsesarmesoldat en slags grunnlov å forholde deg til – Frelsesarmeen i et nøtteskall?

– Da vil jeg bare ... se her ... finne frem en ­brosjyre, der står det så fint: «Frelsesarmeen er en inter­nasjonal, evangelisk bevegelse
 og en del av den universelle, kristne kirke.
 Budskapet bygger på Bibelen.
 Tjenesten er motivert av kjærlig­heten til Gud.
 Oppdraget er å forkynne Jesu Kristi ­evangelium
 og i hans navn møte menneskelige behov uten diskriminering.»

Da du begynte på Krigsskolen, måtte du da ­krysse av i en rute for «snill, vennlig, hyggelig»?

– Neiiiii ... det har jeg da aldri tenkt på!

Ler.

– Man må ha et kall og vite at det er noe man skal gjøre. Og da går du inn med hele deg. Men snill ... den var morsom.

Nemlig, og da tenker jeg – «hygge» er et ord som gjerne går igjen når dere vil beskrive arbeidet, ikke minst nå ved jul. Et litt rart ord, en liten anakronisme i denne hverdagen?

– Julen er en spesiell høytid, det må vi kunne være enig om. Vi synger Å, jul med din glede og barnlige lyst. Det er det vi vil at alle skal få lov til oppleve. De som kommer for å få mat eller gavekort, har så forskjellige erfaringer – hos noen ­våkner den gode jula de opplevde som barn, andre blir triste fordi noen ødela julen for dem. Mange sliter.

Og oppfordringen er?

– Hold gryta kokende!

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur