Norske mesener

– Overordnet kan man si at privat engasjement i kulturfeltet kom før det statlige, sier Ole Marius Hylland.

Han arbeider med kulturpolitisk og kulturhistorisk forskning ved Telemarksforskning.

Internasjonalt går den private finansieringen av kunsten tilbake til renessansen. Rike familier som Mediciene i Italia gav oppdrag til en rekke av de mest kjente verkene vi kjenner fra perioden.

Debatten om privat og offentlig finansiering av kunst blusset opp igjen da Aftenposten 19. juni skrev at søstrene Kathrine og Cecilie Fredriksen, døtre av skipsrederen John Fredriksen, har inngått en avtale med Nasjonalmuseet verdt flere hundre millioner.

LES MER: Heddaprisvinnaren sto naken på scena som ein kritikk mot kommersialiseringa av ­kvinnekroppen

Ikke unikt

Hylland forteller at det i Norge var borgerlige og private foreninger som representerte den første systematiske interessen for teater (dramatiske selskap), musikk (harmoniske selskap) og billedkunst (kunstforeninger, der Christiania kunstforening fra 1836 vanligvis regnes som den første).

Særlig siden 1970-tallet har imidlertid det offentlige hatt en høy grad av ansvar for finansieringen av norsk kulturliv. At private aktører har vært på banen med gaver og donasjoner, er allikevel en kjent sak.

– Det som kanskje er nytt med denne varianten, er at det minner mer om den klassiske mesenaten, eller en form for filantropi som er vanlig i USA og England, sier Hylland om Fredriksen-familiens samarbeid med Nasjonalmuseet.

Fredriksen-søstrene skal som kjent ha et eget rom i det nye Nasjonalmuseet i Bjørvika. Samlingen som skal stilles ut, eies av familien Fredriksen, men gjøres tilgjengelig for Nasjonalmuseet gjennom et langtidslån.

Amerikanske tilstander

Samarbeidet har både vekket begeistring og høstet kritikk. Og det er ikke første gang at private aktørers rolle i kunstfeltet skaper debatt.

I forkant av åpningen av Christian Ringnes skulpturpark på Ekeberg i 2013, raste diskusjonen. Nicolai Tangens kunstsamling til siloen i Kristiansand, et prosjekt støttet av regjeringen med 175 millioner, er et annet eksempel.

Munchmuseet har en japansk hovedsponsor, oljeselskapet Idemitsu Petroleum, som stadig punger ut millioner for å ivareta arven etter Norges modernistiske stolthet. Mandag meldte Aftenposten at Munchmuseet også har inngått et samarbeid med sparebanken DNB.

Amerikanske tilstander, sier noen.

– Vi er glade for og stolte over samarbeidet med Kathrine og Cecilie Fredriksen, og vi har fått svært mange gode tilbakemeldinger. Men, som Nasjonalmuseum skal vi tåle at et samarbeid av denne størrelsen også skaper debatt, sier Karin Hindsbo og legger til:

– Det er viktig for oss å vite hva vårt publikum mener, og jeg anser det også som et sunnhetstegn at vi får en diskusjon rundt dette. Vi lytter til alle innspillene som kommer, og tar dem oss videre i arbeidet.

LES MER: ­Familien Hetle Ravnestad i Hølen har opna døra si for samtidskunsten

Forventer donasjon

– Jeg forventer at – så rike som disse to arvingene er - så vil det ende opp med at de donerer en god del av samlingen til Nasjonalmuset. Noe annet vil mildt sagt være skuffende, sier Dag Solhjell. Han er kunstsosiolog og høyskolelektor i kunstformidling ved Høgskolen i Telemark.

På spørsmål om hvordan hun opplever Solhjells uttalelse om en forventet donasjon, skriver Karin Hindsbo, direktør for Nasjonalmuseet, til Vårt Land at hun forholder seg til det samarbeidet de nå har inngått med Kathrine og Cecilie Fredriksen.

– Samarbeidet har i første omgang en varighet på ti år, men begge parter har et langsiktig perspektiv. Vi har også forpliktet oss til etter hvert å evaluere samarbeidet med tanke på en mer permanent visning av verk fra samlingen også etter 2030.

Spesielt tilfelle

Dag Solhjell mener Nasjonalmuseets avtale med Fredriksen-søstrene er spesiell i norsk sammenheng, med tanke på at det i første omgang er snakk om et lån, og ikke en donasjon.

– Det spesielle er, slik jeg ser det, at museet hjelper to unge kvinner, som ikke før har vært kunstsamlere i noen skala, til å bygge seg opp en egen samling som fortsetter å være i deres eie. Det tror jeg er første gang vi ser i Norge.

– Hvor vanlig er det at private aktører låner bort kunst til det offentlige?

– Sparebankstiftelsen gjør noe av det samme. De kjøper inn verk i en ekstremt høy prisklasse og har langtidsdeponiavtaler med Nasjonalmuseet om disse. Men det kan ikke sies å være en privat samling. Den eies av en allmennyttig stiftelse, og ingen enkeltpersoner kan trekke seg ut av avtalen med personlig gevinst.

Det er også aspekter ved avtalen som Solhjell er positiv til.

– Det mest lovende i de tre punktene som avtalen gjelder, er at Fredriksen-søstrene annethvert år skal finansiere en stor utstilling i Lyshallen i museet. Her er det ikke åpenbart at det er noen private fordeler ute og går. Her tror jeg tvert imot at pengene deres kan bety mye.

En annen ting Solhjell ser positivt på, er at søstrene skal bidra til mer forskning i Nasjonalmuseet.

– Det er meget bra, for forskning har vært lavt prioritert der de siste årene, sier han.

LES MER: Årets Momentum skuer bakover uten at det fører med seg særlig mye ­forståelse for hverken kunstens fortid eller nåtid

Alltid åpne

Avtalen som nå foreligger med Fredriksen-familien må ses på bakgrunn av at Nasjonalmuseet de siste 12–15 årene ikke har vært flinke nok med å få inn donasjoner eller samarbeid med private samlere, mener Solhjell.

I 2016 ble forhandlingene om en avtale med Stein Erik Hagen og Canica-samlingen avbrutt.

– På hvilken måte er samarbeidet med Fredriksen-familien en viktig seier på bakgrunn av at forhandlingene med Hagen ble brutt, Karin Hindsbo?

– Det har ikke vært noen utvikling i den saken siden 2016, men vi er alltid åpne for samarbeid med ulike aktører og private samlere. Samarbeidet med Kathrine og Cecilie Fredriksen er noe museet er glade for, uavhengig av noe annet. Det handler om at museet sammen med Fredriksen bygger en unik samling internasjonal moderne kunst på øverste hylle, som, i tillegg til utstillinger og et forskningsprogram, sammenlagt skal gi museet et løft.

---

Fredriksen-samarbeidet

• Nasjonalmuseet har inngått et samarbeid med Kathrine og Cecilie Fredriksen, døtrene til norskfødte olje- og shippingmagnat John Fredriksen.
• Samarbeidet skal være utviklet over lengre tid og har i første omgang en varighet på ti år fra det nye Nasjonalmuseet åpner i Oslo i 2020.
• Samarbeidet skal gi Nasjonalmuseet tilgang til kunst som i dag ikke er representert i museets samling, med internasjonale verk fra etterkrigstiden og samtiden.
• Fredriksen skal også bistå Nasjonalmuseet med å forskning gjennom å utvikle et doktorgradsprogram i samarbeid med en eller flere utdanningsinstitusjoner.

---