– Noen av de falske tekstene er designet så avansert at det må ha stått bibel-forskere bak

Torleif Elgvin, internasjonal forsker på Dødehavsrullene, du har 
tydet tegn og papyrustekster i 25 år – nå dukker forfalskningene opp, så alvorlige at du mener FBI og israelsk politi må inn i bildet?

– Vi identifiserer stadig nye forfalskninger. Da vi startet forskningen på Dødehavsrullene gikk vi ut fra at alt var ekte. Etter hvert - så sent som i 2014 – begynte vi å ane uråd. Vi forsket på fragmenter i den norske Schøyen-samlingen - verdens største private samling av antikke tekster. Etter halvannet år var vi rimelig sikre på at vi sto overfor flere forfalskninger. Resultat av arbeidet viser nå at åtte av de gammeltestamentlige tekstene fra Judeaørkenen er ekte, åtte tidligjødiske tekster er det heller ingen grunn til å tvile på. Men ni er forfalsket, og i ti tilfeller har vi foreløpig ikke konkludert, de fleste av disse ligger tynt an. De fleste fragmentene i fire amerikanske samlinger er falske. Og vi vet at det fortsatt finnes forfalskninger hos en antikvitetshandler i Betlehem, han har solgt mange allerede.

– Det virker jo merkelig at det ikke går an å få has på dette. Dødehavsrullene regnes som det viktigste arkeologiske tekstfunn i det 20. århundre, rester av mer enn 900 bokruller ble funnet med et steinkast nær Qumran ved nordvestbredden av Dødehavet i årene i 1947 til –56. Det er snakk om økonomisk kriminalitet i enorm størrelsesorden – og herjinger med verdensarven?

– Det finnes fire amerikanske samlinger som ligger enda dårligere an enn Schøyen-samlingen - av rundt 30 fragmenter anslår jeg at mellom 25 og 29 er falske. Er det tilfeldig at konservative kristne samlere i Texas nettopp fikk kjøpe en forfalsket tekst fra Tredje Mosebok som avviser homofilt samliv? Neppe. Jeg håper FBI eller israelsk politi tar initiativ til å sjekke større bankoverføringer fra konti i Betlehem og Sveits til personer som har bidratt til slik dirty business. Israelske oldsaksmyndigheter bør ta initiativ her. Så spørs det om en av de amerikanske, kristne samlingene vil gå til rettssak – de har betalt flere millioner dollar for falske fragmenter.

– Du og ditt team har sittet med lupe i et kvart århundre, så oppdaget dere altså dette – hvordan?

– Vi syntes det var underlig at flere fragmenter samsvarte linje-for-linje med moderne tekstutgaver. Det virket usannsynlig at så mange bokruller skulle treffe akkurat linjelengden i Biblia Hebraica eller tidligere utgitte Qumran-tekster. Bokstavene var ofte ujevne, som om de var skrevet på slitt gammelt materiale, ikke på glatte, nypreparerte bokruller. Noen av bokstavene så ut som de var krympet for å få plass innenfor kantene på fragmentet. Vi identifiserte blekkavvik, for eksempel at blekk var lagt over støvet som skulle ha festet seg til rullene gjennom 2.000 år, ikke under. I tillegg fant vi at setningene var nedtegnet imot den horisontale strukturen i papyruset, det var ikke vanlig.

– Du har skrevet bøker om dette, og du har – som andre av dine kolleger – gått fem på. Er ikke det litt leit for en forsker?

– Slik kan det være i arbeidet med antikke tekster. Og det er en del av min oppgave som forsker også å avsløre det som ikke er sant. Det er viktig at forfalskninger ikke sirkulerer og blir til sannheter.

– Når du oppdager at manuskriptet er falsk, hvordan reagerer du – rent kroppslig, vil jeg tro?

– Jeg reagerte kroppslig da jeg avdekket en ny, liten dødehavsrull i Schøyen-samlingen i 2012 – en gammel skinnreim surret rundt bokruller inneholdt tre biter med bokstaver, jeg fant også ut hvilken tekst det var. Da reagerte jeg kroppslig og utbrøt enten hurra eller halleluja. Derimot var identifiseringen av falske tekster en så lang prosess at vi ikke «skvatt til» kroppslig. Er det surt å oppdage at jeg og kollegaer har lagt ned ett og et halvt årsverk på å tyde forfalskede tekster? På en måte, ja. På den andre siden, hadde vi ikke arbeidet med tekstene i forkant ville vi heller ikke identifisert forfalskningene. Nå har vi gjort våre forskningskollegaer en tjeneste ved å prøve å rense ut møkkete databaser over antikke tekster, vi demmer også opp mot at forfalskningene fortsetter.

– Det skal mye til for å gjøre en gammel tekst «troverdig». Kan amatører og hobbyskrivere lure dere sånn?

– Noen av tekstene er designet så avansert at det må ha stått bibelforskere bak. Om den aktuelle forskeren også er skriver, vet jeg ikke. Hvis det noen gang blir avdekket hvem som har vært involvert, blir jeg forundret om jeg ikke kjenner vedkommende personlig – det er ikke mange forskere i verden som har så god greie på arameiske tekster fra Qumran som et par av disse forfalskningene avdekker, den klubben er ikke stor, den består av under ti. I «beste fall» er falsknerne mennesker med doktorgrad som ikke har fått fast stilling og syns de fortjener bedre.

– En ørliten rekapitulasjon – hvordan ble 
Dødehavsrullene funnet, hvem sparket inn i dem?

– Historien forteller at en ung beduin var i ferd med å kalle tilbake en geit som var kommet bort fra flokken. Han kastet en stein for å skremme geita tilbake, så falt steinen ned i et hull og han hørte noe som brakk. Taamire-beduinene i Judea ødemark visste at det lå verdifulle ting i gamle huler, så de drev aktiv søking. De fant denne hulen på seinhøsten 1946. De firte unggutten ned og da fant han flere autentiske krukker med gamle ruller i.

– Tror du det er en hånd med i dette, en tidens fylde?

– Staten Israel har sett Dødehavsrullene som en gedigen fødselsdagsgave som viser jødiske skriftlærde røtter i landet, 2000 år bakover. Om det er et guddommelig forsyn? Jeg blir noen ganger spurt om hvordan en liten fjert av en nordmann kom inn i lauget som tyder dødehavsruller, da sier jeg at jeg var der på riktig tid, på riktig sted, med riktig veileder, i Jerusalem høsten 1991. Og så kan jeg legge til – det aner meg at det var en Guds finger med i det hele. Dette er skrifter skrevet med pietet av gudstroende jødiske skrivere – med en selvbevissthet om at dette er Den hellige ånds arbeid. Og at noen av oss som vandrer i deres fotspor står for en analog gudstro, ser jeg ikke som noe drawback, når jeg skal være med på å tyde og tolke det de har skrevet. Dødehavsrullene har vært en gedigen gave til bibelforskningen. Er det en Guds gave eller en tilfeldig gave? - du vil få ulike svar.

– Det som da ble funnet, jeg tror mange lurer på om de nå må tro «annerledes» – at tekstene korrigerer Bibelen?

– Det har overrasket oss hvor flerfoldige tekstene i de gammeltestamentlige bøkene er, helt frem til Jesu og Paulus’ tid – det kan gå på detaljer i teksten, i enkelte skrifter dreier det seg om litterære forskjeller. Det fantes to helt ulike utgaver av Samuel-bøkene, av 1. Kongebok og av Jeremia-boken. Skriverne i Qumran hadde begge, og de regnet begge som Guds ord.

– Men hva blir «Guds ord» da?

– Går vi til våre gresk-ortodokse venner, så er deres bibel basert på Septuaginta, den greske Bibelen. Så hvis du i engelsk-ortodokse bibler blar opp på Jeremia, vil du finne en versjon som er 80 prosent av lengden av vår, og som representerer en eldre, tidligere redigert utgave av Jeremia-boken. Det må vi ta med oss.

– Så her flyter det – mer enn enkelte har lyst til å tro?

– Jeremia-boken har vi fått i to skikkelser - én fra et tidlig skriftlært miljø rundt år 500, det er den korte, og en utgave som vi har fått fra skrivere i Egypt rundt år 290, den er etter hvert blitt standardteksten. Men standardtekstene som våre tekster i Bibelen er bygget på, går tilbake på viktige bokruller blant Dødehavsrullene og en konservativ skrivertradisjon som går tilbake til et århundre før Kristus. Så det er ikke tilfeldig hvilke bokruller som ble valgt ut i tempelet i Jerusalem som standardruller. Samtidig var mangfoldet mye større, en kristen bibelleser som sammenligner gammeltestamentlige tekster sitert i NT med «originalene» i GT, vil ofte finne store forskjeller. En kristen bibelleser burde ikke forundres over det.