Noe friskt på baklomma

Man har visst at den var der, men ingen visste hvor. Før den i fjor høst dukket frem av ensomheten blant andre «glemte» noter i Toronto-universitets bibliotek: Johan Halvorsens fiolinkonsert. Etter en fremførelse ved Nationaltheatret i Oslo i 1909 forsvant den ut av sin egen historie og har vært ansett som en tapt skatt. Da Henning Kraggerud, gjennom en tindrende tydelige og virtuost elegante tolkning, spilte den ut foran et temmelig forventningsfullt publikum søndag kveld, var det klart at Norge hadde en sprettende romantisk, for ikke å si nasjonalromantisk, fiolinkonsert i baklomma.

LES OGSÅ: Dette har fotball og kammermusikk til felles

Lenge i lyset

Norske fiolinkonserter hører ikke hverdagen til. Vi har noen – Johann Svendsens og Arne Nordheims er kanskje de mest markante og med størst vingespenn. De spilles av sedvanlige årsaker (norsk husmannsånd) praktisk talt aldri her hjemme. Det borger for at Halvorsens «nyoppdagete» heller ikke får leve lenge i lyset, vi vet jo at han også har skrevet to fine symfonier, som heller aldri spilles – selv om de bærer signaturen til én av de tre store (Grieg, Svendsen, Halvorsen) og det på ingen måte er flust med symfonier å bade norske symfoniorkestre i. Bedrøvelig, ja, ganske pinlig – vil en våken, musikalsk børshandler kunne si.

Røff og rett frem

Så hva har vi, som vi ikke hadde før helga? En rapsodisk, bredt anlagt fiolinkonsert, folkemusikalsk rundt hver sving, en orkestersats som kanskje ikke er av de mest interessante, sett med dagens øyne, men som i tidens tegn og i Halvorsens sammenheng virker ganske naturlig, den er røff og til tider litt kantete og bitvis, men på ingen måte påtatt eller smittet av sin tids populisme og kvikke hang til å kamuflere formløst rot med flotte farger og instrumental konditorkunst. Den er rett frem, halsbrekkende virtuos for solisten, og med sekvenser av stor skjønnhet og deilig, norsk hjemmefølelse. Halvorsen hadde hørt mye, visste mye og sydde sin konsert sammen på en tydelig «europeisk» måte – sånn sett og med hele sitt barske og syngende materiale hadde den i sin tid også stor suksess i utlandet, der den gjerne ble fremført av den kanadiske verdensstjernen Kathleen Parlow.

LES OGSÅ: Et høydepunkt i Risør i år

Publikumsfavoritt

Kan suksessen gjentas? - det var naturlig å tenke spørsmålet, der en satt. Det er på ingen måte utenkelig at den kan bli publikumsfavoritt igjen, ikke minst om Henning Kraggerud – og dirigenten Bjarte Engeset, som holdt den kunstneriske fanen høyt, over Det Norske Kammerorkester – bringer konsertens sprudlende liv, lyst og enkle tilgjengelighet ut i verden og her hjemme. Grieg har gjort og gjør sitt for nasjonen (utenlands som her), og Halvorsen er en mester, som vi vet, i å veve det norske folketonespråket inn i den store veven. Som også her.

Se opp for pianisten. Dermed er høykvalitetsfestivalen i Risør over – lengst fremme i hukommelsen blinker den engelske pianisten Imogen Cooper, som spiller pust i alt hun tar i, The Doric String Quartet, som ga kvartettkunsten nyvasket ansikt ved å gi de vante formene et duggfriskt, nesten modernistisk uttrykk. Og for all del og ikke minst - den unge, norske pianisten Ole Christian Haagenrud , som sto frem som en fullblods musiker, som fargela toner med høy temperatur, pianistisk bravur og hjertets varme, alt etter som. Varsko!