Nedverdigende arbeidslinje

ANMELDT AV ULLA SVALHEIM

Arbeidsledigheta her til lands har på kort tid blitt like høy som i «de harde trettiåra», som jeg lærte på skolen at de heter. Det skjer et ras av permitteringer og den økonomiske usikkerheta er stor for arbeidere, altså folk, av alle slag. Er det noe denne verdensomspennende krisa viser oss tydelig her i Norge, på vår velferds gullstol, så er det hva uro og utrygghet knytta til arbeid, inntekt, helse og framtid gjør med oss.

I franske Joseph Ponthus (f. 1978) selvbiografiske debutbok Linjeskift er det ingen koronakrise. Naturlig nok, for boka kom på fransk i fjor og norsk i år. Men det fysiske og psykiske slitet Ponthus skildrer fra et liv som vikar på fabrikk, er like mye knytta til usikkerheta rundt hvor lenge han har jobb av gangen, som til det harde og repetitive arbeidet han hver natt gjennomfører. Som vikar mangler han både rettigheter og sikkerhet. Samtidig lever han tett på en helt basal innsikt: Arbeidet, som sliter ham ut, er også det som gir ham noe å leve av, et skift av gangen.

Utypisk fabrikkroman

Linjeskift er en del av Aschehougs Sidespor-serie, hvor redaktør Asbjørn Øverås gjennom flere år har oversatt og utgitt bøker fra «utenom allfarvei». Øverås går nå av med pensjon, og Ponthus' bok er dermed blant de siste i denne serien. Sjangermessig har disse bøkene spent vidt, og slik er det også med Linjeskift. Forlaget har kalt den en «roman (noir)», og boka forteller da også ei historie, som følger Ponthus gjennom gjentatte vakter, først på et fiskefryseri, seinere på et stort slakteri. Tidligere jobba han som sosialarbeider, men etter at han gifta seg og flytta til Bretagne, klarte han ikke å finne noen ny jobb. Derfor blei han nødt til å melde seg hos et bemanningsbyrå.

Men til tross for den tydelige historia, er ikke Linjeskift noen typisk roman. Oppsettet og rytmen i boka gjør at den like gjerne kunne blitt kalt et langdikt. For i det som i alle fall tilsynelatende virker som enkle og likeframme linjer, flyter den hybride teksten, her i Margunn Vikingstads fine oversettelse til nynorsk:

«Eg skriv slik eg tenker ved samlebandet mitt mens eg fantaserer i mine tankar aleine resolutt:Eg skriv slik eg jobbarI ei produksjonslinjeI eit linjeskift»

De hyppige linjeskifta, som igjen speiles i korte kapitler, gjør teksten rask. Som arbeidstrykket på fabrikken: alt bare skjer og skjer. Samtidig opplever jeg det samme linjeskiftet som stadige forsøk på å bryte av og pause det uutholdelige i det tunge arbeidet med å løfte, bære, flytte, skjære og jobbe i blodfylte rom fulle av oppskåret kjøtt. Ubehaget reiste seg flere ganger i meg når jeg fikk innvoller klaska imot meg, og Ponthus selv skriver: «Det får våge seg med elendigheita / Om ikkje å rykke henne opp / I eit linjeskift / Og la tankane skure». Linjeskiftet avbryter arbeidets elendighet, ved å la tanken slippe gjennom i stadige gliper.

Virkelighetsflukt

Ponthus er en belest fabrikkarbeider som tidligere har studert litteratur. Men arbeidet hans er ikke noe feltstudium, ikke noen frivillig selvproletarisering, eller noe anna som i alle fall i teorien kan romantisere dette arbeidet. Han trenger rett og slett penger. Men trangen han har til å skrive, til å bruke av den dyrebare hviletida si til å lire av seg noen linjer, framstår også på lignende vis som ei nødvendighet. For denne trangen handler på mange måter om sjelas helse:

«Kroppen er eit gravkammer for sjela’ / Seier den gamle greske maksimen / Og eg innser at / Sjela òg er eit gravkammer for kroppen // Mareritta mine er heilt på høgde / Av det kroppen min toler»

Alt kroppen gjennomlever, setter seg i sjela. Å si at skrivinga og litteraturen gir mulighet til å flykte fra virkeligheta, høres muligens negativt ut, men samtidig skjer dette: Gjennom å få noe anna å spinne tankene rundt, får Ponthus mulighet til å sette livet i en større sammenheng, og ikke minst fortolke det. Slik kan han løfte livet opp fra slakterbenken, men like mye sette ord på det som trøtter: vikararbeid uten mulighet til sikkerhet, protest, organisering og varige kollegiale fellesskap. For det arbeidet han har, strippa for rettigheter, nedriger mennesket.

Vellykka

Som den eksplisitt politiske litteraturen har arbeiderlitteraturen rykte på seg for å være formmessig kjedelig og ha et (for) tydelig budskap. Selv må jeg innrømme fordommer om at slik litteratur enten avskyeliggjør arbeidet til skitt, eller opphøyer den standhaftige arbeideren til en udiskutabel helt. Men Linjeskift styrer unna begge deler. For arbeidsskift gjentar og gjentar seg uten at jeg som leser føler meg pådytta en bestemt moral. Heller toner boka ut uten at noen stor forandring er skjedd – utover den at Ponthus blir mer og mer sliten. Og det er dette som er den store fortvilelsen, noe den både leikne og litterært bevisste formen viser godt.

Til slutt, som et lite apropos: Det er lite i koronahverdagen min som kan minne om Ponthus’ arbeiderhverdag. Men viljen boka har til å bruke bøker for å tilføre den egne tankekverna ny mat og næring, det er en god oppfordring til alle i disse tider.

LES OGSÅ:

Anmeldelse: Hun ble forvist til en øde øy, overlatt til ville dyr og Guds vilje

Ny bok: Radikal teologi om Paulus, korset og fellesskapet

---

Fakta:

• Linjeskift
• Joseph Ponthus
• Oversatt av Margunn Vikingstad
• Aschehoug

---