Nedsmelting i kjernefamilien

Midt i det underholdende (!) og engasjerende dramaet faller replikken «det er sant nok». Mot slutten blir det indirekte sagt at «det er ideologi nok». Vrede er et 80 minutters oppgjør med den farlige sannheten og den brennende ideologien. Foran stupet er det nok å vite hvor det neste skrittet ikke går.

Mor, far og tenåring

Hele det australske dramaet utspiller seg innenfor lykkeveggene. Centralteatrets norgespremiere er likefullt et fortettet og aktuelt drama om fanatisme i radikalismens drakt, om fornektelse og om vrede. Mange foreldre vil antagelig nikke og oppsummere: Jaha, det er et stykke om en 16-åring!

Dagen er ladet med forventning for Alice Harper (Birgitte Victoria Svendsen). Hun skal motta en pris for sin hjerneforskning og blir intervjuet av en ung og pågående journalist (Marte Germaine Christensen). Mannen Patrick (Johannes Joner) er selvkledd i shorts og flanell. Som hjemmeværende og nokså vellykket forfatter er det han som fingrer med kaffetrakteren og putene i sofaen.

[ Les også: Martyrer – Voldsomt og godt teater ]

Talende klær

De er kledd etter hver sin kode. Sønnen Joe stikker seg ut i grå slacks, hvit skjorte og løst slips. Jonas Strand Gravli gjør et tenåringsportrett som klør av voksesmerte og svir av vrede. Men det skjønner vi ikke helt før skoleinspektør (Morten Røhrt) forteller at sønnen er filmet sammen med en venn mens de tagger ned en moské.

Da stopper alt opp. Glansbildet sprekker. Voksenverdiene krakelerer. All god vilje korstlutter. Hvordan gjør man teater av øyeblikket der familiens håpefulle framstår som en hatende pøbel? Gå i Centralteatret og se hvordan det er i sprekkene at mørket avsløres.

Ikke armer og bein

Birgitte Victoria Svendsen går noen rette linjer fram og tilbake. Johannes Joner blir stort sett stående. Jonas Strand Gravli trer ut av sine demonstrative fraværspositurer. Han forventer sinne. Moren går lengst, og det er verken morskjærlighet eller hjerneforskerfornuft som driver henne. Nedsmeltingen av kjernefamilien er et dystert skue.

Men dette er bare starten. 16-åringen er ikke, slik foreldrene desperat ønsker seg, drevet av dårlige kamerater, han er igangsetteren. Han fomler ikke med ordene, men formulerer klare motiveringer og presise årsakssammenhenger, om aldri så fordomsfulle. Han vil forsvare sin kultur mot muslimers intoleranse og går rett i trynet på foreldrene og deres selvbilde.

Skolens representant håper det hele kan ordnes i stillhet. Blir hærverket anmeldt, bør de unge be om unnskyldning. Selv om de ikke mener det. Image er alt.

De to foreldreparene møtes i en kostelig scene. Bob (Peter Vermely) og Annie (Helle Haugen) er imponert over Joes møblerte hjem. Bob mener sønnene må møtes med straff – husarrest og facebooknekt, og Annie er kledelig enig. Foreldreparene er i hver sine verdener. For Alice er straffen her allerede. Familien er sunket ned i den straffen det er at alt de har trodd på er forrådt.

[ Les også: – Demp det religiøse språket ]

Nytt smell

Journalisten kommer tilbake og nå med en dagbok fra 1970-tallet. Alice har mer enn en fortid i det radikale aktivistmiljøet. Hun har en bombe. Spørsmålene hun selv har pepret sønnen med, skyter tilbake. Er radikalisme etisk høyverdig bare fra venstresiden? Kan radikalisme kreve et hvilket som helst offer?

Selv om 16-åringen kan være i overkant velformulert, drives dramaet av febrile replikkvekslinger med både svart og forløsende humor. Når desperasjonen koker, er det ikke kniver eller håndgranater, men puter og potetgull som kastes. Det starter og ender i stua – på kjent adresse. Det er teater om oss.