Kultur

– Naturligvis er det et problem at de religiøse ­ordene stort sett er ute av vanlig språkbruk, leseren forbinder ikke noe med dem

– Det er kanskje bare enkelte ord som har kontakt med folk flest, og det er ord som «nåde», «skam» og kanskje «skyld», sier Oskar Stein Bjørlykke.

– Du er teolog, du er dikter, og du er nettopp ute med novelle­samlinga Blikket, Oskar Stein Bjørlykke – skriver du kristen skjønnlitteratur, hva er kristen litteratur?

– Det er vanskelige spørsmål. Kristen litteratur, da må jeg ta utgangspunkt i et ord som vi alle ­bruker, og som vi i stor grad har en felles ­forståelse av: ­«verden», slik den fortoner seg for oss, med ­sansinger, med innebygde motsetninger, med alt som skjer. Det må vi alle forholde oss til, samme hva slags livssyn vi har. Men så kan vi gå ­videre og snakke om den «skapte verden». Da har vi fått inn en gudsdimensjon, da erkjenner vi at det står en skaper bak. Når jeg skriver, prøver jeg å si noe om den verden jeg lever i og som jeg lever ­gjennom fra år til år til år, jeg observerer ting, jeg ser ting, jeg opplever ting. Når jeg skriver om dette og tilføyer «den skapte verden», så ligger det en guds­dimensjon der – slik blir det en linje fra min ­skriving og til et kristent univers. Og det blir kristen litteratur, under den første trosartikkel så å si. Hvis en forfatter er åpen for at det finnes en guddommelig dimensjon, så er det derfor kristen litteratur, i en viss forstand.

– Så du må ikke fortelle om Gud eller «for­kynne» for at det skal være kristen litteratur, i dine ­bøker ligger Gud bak og er del av det store bildet?

– Vi har jo brukt dette uttrykket «kristen skjønnlitteratur», i hvert fall i vår norske sammenheng. Den litteraturen som har fått den karakteristikken, har for det meste hatt sin plass i et eget kretsløp av bøker – et kretsløp som har gått fra forfatter, via kristne forlag og bokhandlere til et publikum, som gjerne har vært tilknyttet kristne organisasjoner. Det var en gang et stort marked, nå har det mer eller mindre skrumpet inn. Den hadde gjerne med skildringer av kristne miljøer å gjøre, den hadde gjerne en livsfortolkende funksjon med en sterk tendens i retning av å markere et kristent livssyn i det lav­kirkelige leiet. Dessverre har en, når det gjelder denne delen av skjønnlitteraturen, i mange tilfeller ikke tatt kvalitetskravene alvorlig, det er blitt utvendig underholdningslitteratur.

– Jeg leste på nettet her en dag, det var en ­skribent som tror, men som sukker over at ­språket ­stenger: «Jeg forstår ikke kanaanspråk og kan ikke be ­lange, flotte bønner med storslåtte ord. ­Salmene er ukjente og melodiene fremmede. Jeg ­kjenner ikke kodene, kulturen, stamme­språket og de ­sosiale kriteriene i det kristne miljøet, og vet ­derfor ikke hvem som er stor eller liten, hva som ikke må sies og gjøres eller hvordan man helst bør være», skriver hun.

– Nok en gang dette at en må forstå sammen­hengen ting er satt inn i for å oppfatte det som sies – man kan ikke «forstå» uten at en tenker seg inn i den situasjonen at en er i bønn, at man er i en ­liturgisk handling, at man i det hele tatt er i det man forholder seg til. Den østerrikske filosofen Ludwig Wittgenstein har sagt dette på en veldig tydelig måte, nemlig at en forstår ikke språk uten å tenke seg handlingen rundt det. Når en handler og bruker ordet, først da forstår en det. Først da kan det åpne seg.

– Og likevel finnes det ord som er uten innhold, ord som riktignok for innviede virker helt ­naturlige?

– Naturligvis er det et problem at de religiøse ­ordene stort sett er ute av vanlig språkbruk, leseren forbinder ikke noe med dem. Det er kanskje bare enkelte ord som har kontakt med folk flest, og det er ord som «nåde», «skam» og kanskje «skyld». Tidligere var mye av det allmenne språket mer nær det kristne språket, nå er det ikke lenger det. Da må språket fornyes.

– Dette «kristne språket», som blir mer og mer ugyldig fordi få skjønner innholdet i ordene – for noen er det synonymt med evig, noe som ikke skal forandres, det er Guds klare ord, nærmest, og skal ikke rikkes?

– Alle språk må jo forholde seg til realiteten, til den verden vi er i. Og når verden forandrer seg, så må også språket forandre seg. Det er derfor vi lager nye bibeloversettelser – fordi verden forandrer seg og språket med den. Selv om det usynlige gudsnærværet i tekstene er det vesentlige, må det formuleres i konkret og forståelig språk. Det er derfor viktig å oppdatere det liturgiske og religiøse språket. Vi forandrer og fornyer liturgi, salmer og bønnetekster. Jeg var med på arbeidet med den nye oversettelsen av Bibelen 2011, som Bibelselskapet ga ut. Det var et privilegium å få arbeide med dette som er kristen litteratur nummer én. Så, altså – alle oversettelser er en tolkning, slik de gamle oversettelsene også er tolkninger. Og da kan en jo diskutere hva som er den beste tolkningen. Men å si bastant og utvetydig at noe er Guds ord og noe ikke, det går ikke.

– Det er en slags hybris?

– Ja, en kan gjerne si det slik.

– Jeg har naturligvis lest boka di, Blikket. Den ga meg noen våkne og svært vakre timer, du tar godt vare på menneskene dine?

– Jeg prøver jo det. Jeg skriver om mennesker som er i sårbare og utsatte situasjoner. Og da har jeg en slags omsorg for dem. Kanskje er det den kristne tankegangen om nestekjærligheten som ligger bak. Jeg vet ikke. Men det gjelder jo oss alle: Å være åpen for den som oss.

– Jeg leser: « … notid/ eg har desse tankane mine om notida/ det er den som gjeld, det er no vi har livet, her og no/ notida og hudsansen/ det tenkte eg/ ein samanheng der/ at augneblinken er til å ta og føla på/ i alt som er viktig er det slik.» Hudsansen?

– Ja, det er i en spesiell fortelling ... hudsansen, dette sanseapparatet er brukt i denne fortellingen, denne hudsansen har en spesiell funksjon der, både som en markør for livsglede og for livsutfoldelse. Men også for å besinne seg for å finne ut hva livet er. Han jeg skriver om vil helst oppleve mest mulig, han vil ta for seg av livet, men så har han kontakt med moren sin som har denne hudsansen, hun er veldig flott, hun lager enkel mat og det er noe med strykeklærne hennes, som er så gode. Og det er det han opplever – han vil være fri, han vil gjøre ting som kanskje ikke er så bra, verken for ham ­eller andre. Men så møter han moren sin som setter ham inn i en annen posisjon, gjennom hudsansen.

– Direkte hud, også – det blir et begrep?

– Det er det i flere av disse novellene. Det er en som heter Skimrande, det er ei som er ute for ei ulykke, der går det veldig på hud. Hun kjenner det, og hun blir strøket på og da kjenner hun at hun er. Når kjæresten stryker henne over kinnet, så får hun for seg dette bildet av det skimrende. Jeg er for så vidt opptatt av det sanselige, fordi det er gjennom sansene vi opplever verden og livet. Det å komme til rette med en måte å sanse på, er godt for oss alle. Slik tenker jeg.

– Vi har snakket om språk, språk som ikke forstås hvis det ikke oppfattes i den sammenhengen det hører til i. Novellene dine er intense av atmosfære, atmosfære lar seg ikke misforstå?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg møter jo folk som ikke har så stor kontakt med de tingene jeg skriver om, men som sier at «dette angår meg». Fordi disse ordene skaper en stemning av noe gjenkjennelig.

– «Undring» er ord poeter elsker. Det brukes så mye at det er tomt, uttømt. Det brukes også gjerne der hvor undringen har små kår. Eller?

– Jeg bruker det ikke så mye selv, men undring er jo et ord som er åpent, det kan peke i ­forskjellige retninger. Og slik er det med disse fortellingene mine også: De er åpne, jeg sier ikke helt at det går slik og slik, men det setter kanskje leseren i en litt undrende situasjon – hvordan oppfatter leseren dette, ­hvordan ville jeg ha tatt dette valget selv, ­hvordan ville jeg opplevd det i den situasjonen jeg kan komme i. ­Undringen er noe alle mennesker har i seg.

– Litt mer undring blant politikere, kunne det vært ønskelig?

– Jeg vet ikke om det er politikere som trenger det mest. I politikken vil jeg gjerne ha konkrete ting å forholde meg til, men litt undring for å sette i gang prosessene, kanskje.

– I et nøtteskall og i universet: Boka Blikket 
er et blikk utover i det store og innover i det 
lille?

– Ja, vi lever jo i våre små liv, vi har et ­dagligliv som er helt alminnelig, det er slik folk flest har det. Men så kommer det av og til noen tilspissede ­situasjoner, disse fortellingene bygger opp til til­spissede ­situasjoner som det er vanskelig å håndtere. Og i disse tilspissede situasjonene så åpnes det opp for de store spørsmålene, og da, på den måten kan det små åpne for det store og det store kan åpne for det små – i slike situasjoner som er vanskelige. Så der kan jord og himmel møtes.

LES ANMELDELSEN AV BOKA: «Blikket» er ei utmerka bok å gå inn i fastetida med

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kultur