Når vandring varer

Vi er i høyere luftlag. Som alltid i Beethovens siste verker. Det skal visdom og usedvanlig lydhørhet til for ikke å svime av i
banaliteter og bråk.

Østerrikeren Till Fellner, ofte kalt pianistenes ­pianist (som vi sier når vi vil si at dette er bare for edle sjeler, ikke for oss andre). Han roper ikke på torget, han gir ut en plate nå og da og med ujevne mellomrom. Og når han gjør, sanser han langt og dypt. Ingen fakter, kun toner.

Dunkel ettertanke

Hans møte med Beethovens siste piano­sonate er for så vidt ingen ­Himalaya-vandring, selv om ordet er brukt om spillet hans. For han holder seg i den dunkle ettertankens landskaper hvor det mytiske lyset også slipper inn, Beethovens siste hilsen før han legger ut på de elysiske slettene. Beethoven «kan» livet, han opplevde det som rot, nå – i sonaten – er det avklaret, om enn mørk, det er Fellners «poeng». Dette med å lage musikk for «andre» er som en illusjon når vi hører Beethovens op. 111 – men når de beste spiller mening inn i den, risikerer vi å komme i kontakt med sannhet og virkelighet, uansett hvordan vi definerer det.

Timing

Tiden har levd med mange innspillinger av sonaten – Solomons milde, romantiske, Andras Schiffs filosofiske klare, den aldrende (den gangen)
Rudolf Serkins berømte, slagkraftige, Alfred Brendel og Willhelm Kempfs gentlemansublime, Maurizio Pollinis himmelstormende, vi velger gjerne etter legning. Till Fellner er en melankolsk filosof, en humanist i tonene sine. Han har tid, han har timing, han ser seg rundt, alt vel proporsjonert.

Pilegrimsvandring

Det er ikke lett å lage plate når et av Beet­hovens siste, mest gåtefulle ­verker er del av helheten – ingenting matcher, det «passer» ikke og det er det heller ikke noe å gjøre med, de varer en halvtime og det kreves mer for pengene. Opus 111 er en liten halvtime av en evighet, og evigheter ved siden av hverandre går ikke. Till Fellner løser det sånn få ville gjort, han går til Frans Liszt – som blant «finere» defineres som Beet­hovens motsats, overfladiskhetens apostel: Hans konkrete og sjelelige pilegrimsvandring mellom høyder og lavland i Sveits en gang på 1800-tallet, den første av samlingene i den noen timer lange syklusen Années­ de Pèlerinage, pilegrimsår.

Slår sterkt inn

Beethoven er abstrakt og sjelelig, Liszt
naturinspirert og sjelelig – tonene blir til mens han går, ikke bare han, men også en grevinne han tok med seg på turen, som varte i fire år. To romantikere på vandring i en natur som romantikken tro speiler mennesket og alt dets vesen, dødeligheten, ikke minst, melankolien over at livet ikke er evig. Det starter ved Chapelle de Guillaume Tell – der folkehelten Wilhelm Tell hoppet i land, drepte sin motstander og ble til fortellingen om en sveitsisk frihetskamp: «En for alle, alle for én», som vi kanskje husker.

Vi går ved sjøer og på høysletter, og leter vi etter Vallée d’Obermann (som et av stykkene heter) så finnes det ikke på ­kartet, bare den som har lest Senancours roman med samme navn og hørt det tonemalt av Liszts, vet at det «finnes». Mye er vakkert, nesten så en ikke kan holde seg innendørs - slik det til tider svulmende, til tider akvarell­aktig spilles av Till Fellner.

Tre vandrere, men andre ord – en i ånden, en blant busker og trær og én i sinnet, bak et piano. Summen er liv og alvor.