Når hastigheten øker

Anmeldt av Freddy Fjellheim.

I denne nedstengte tiden utgir poeten fra Bergen sin syvende diktbok siden debuten (Newfoundland, 2000). I et noe ubeskjedent intervju med seg selv på forfattersiden sin antyder Bergsvåg at denne boken avslutter en tyve år lang fase i forfatterskapet. «Dette er ikke et stille sted», som årets tittel hevder, synes for meg å avslutte mye mer enn som så, men det står klart at boken kombinerer typiske bergvågske temaer som (det noe romantiserte) «mennesket», og «natten», og kjærligheten, og «språket».

Du og jeg

Diktsamlingens språkspill skjer gjennom et du og et jeg, og disse ur-pronomene bytter på å representere forfatteren og boken, teksten og refleksjoner over diktningens vesen. Boken er i seks deler. Første del utlegger boktittelen, og siste del bærer overskriften «Parken», dit vi-et omsider får banet seg vei. Da har leseren vært innom gaten, skrivearbeidet og berøringene, for å antyde kapitteloverskriftenes signaler om ulike kontekster. Undergangslengsel og en herjet kjærlighet er temaer som utvikles.

Bergensk skole

Bergsvåg er setningsdikter. Sjelden så jeg så mange lekre setninger i en diktbok, men jeg leser også verselinjer som krenger og skaper åpninger:

«Jeg er selv blant de ondeste vesenene som noen gang har vandret på / jorden. Likevel er jeg skamløs og ber til Gud.»

Hva er da det skamløse? Vårt Lands lesere kunne merke seg at Bergsvåg i en årrekke har arbeidet med poesifestivaler og poesiformidling under slagordet «poesien ut til folket», og han har bedrevet tverrkunstneriske arbeid blant annet med film og teater, samt danset sine dikt i fjorårets mye omtalte danseforestilling FORFATTERBEVEGELSEN. Diktene hans er oversatt til flere språk. Når han i tillegg er skrivelærer og fagforeningsmann aner vi at arbeidsinnsatsen har fått innflytelse i samtidslitteraturen. Virkeområdet burde kanskje kalles «den bergenske skolen», med sine kneisende selvobservasjoner, mangfoldige poesier og detaljrike essays.

Støvets sannhet

Selvobservasjonen er sentral i denne boken også, særlig ved at diktspråket vender om på begreper om «innside» og «utside», jeg og du, virkelig og dobbelt virkelig, og dette så hurtig at den poserende og skulpturerende språkbruken truer med å velte en eller annen balanse i språknaturen. Dette er altså ikke en dystopisk poesi eller en tradisjonell økokritikk, men ville det være riktig å betegne det som illevarslende middelklassepoesi? «Ingenting veier noe», heter det på s. 74 når akselerasjonen øker og «Tiden dras ut av øyeblikket». Oss «bundne trælle» kjenner det kile i lenkene

Denne poetens uttak av støvete virkelighetsgranitt får meg av en eller annen merkelig grunn til å tenke på Vergil fra Fjerde Ekloge der den romerske nasjonalpoeten skriver om løgnens sterke farger. Hva med støvets skimrende sannhet? En Andy Warhol-type-of-hype spiller lavfrekvent ut i den formløse formen:

«Tre deg inn i stemmen min / kom med meg ut.»

Vanskelig fest

Mens jeg prøver å finne (ut av) fortvilelsens undertekst i disse diktene oppdager jeg forfatterens hjemmeside. Der har en rekke av landets hippeste forfattere blitt invitert til å lese opp fra diktsamlingen i korona-video-vinduer. Du verden som Sanda Kolstad tolker s. 36, forøvrig et dikt om diktet som en vanskelig fest! Tomas Espedal og Gunnar Wærness utviser begge en bristferdig stødighet, om enn med ulik autoritet, mens Amalie Kasin Lerstang suverent overtar diktet hun fremfører og gjør det til vårt. Jørn H. Sværen tar som vanlig kaka. Årets poesivideo?

At en mangeslungen forfatter som H. H. Bergsvåg velger å la poeter og andre venner fremføre sin nye diktsamling, angår boken både som tekst og poesiposisjon i det litterære landskapet. Diktenes leselige tilgjengelighet viser hvor jevnt språknivåene er eltet sammen, i enhver mulig leser, og antakelig også i Enhver. Dette angår bokens svakheter, særlig i de første delene, der «alt» og «ingenting»-ordene utplaner det som kunne skapt en mindre tendensiøs forskjell mellom du-et og jeg-et.

Absolutter

«Alt» og/eller «ingenting» er begreper som lett absolutterer følelser og dermed gjør mennesker til en stangen karikatur, for å snitte inn en gammel ordform. Tvetydighet matet i et slikt poesiskjema blir «totydighet», det vil si en falsk forenkling bygget på et skjematisk «enten-eller». «Alt opphører i språket», bekjenner poetens alter ego flott, der du-et i neste versjelinje avslutter livet «med et innpust». Det som her kunne blitt et tolkningsrom, ender i det bleike «alt», til overmål demonstrert med det absolutte ingenting som innpust.

Slett ikke uinteressant, og sjelden har jeg fått følge hvordan en forfatters «du» blir parasittert av tekstens «jeg». Duet er i begynnelsen av boka bærer av en elendighet jeget overfører og kvitter seg med. For å forstå og utholde et selv? Skal språkspill som dette forstås som en samtidsdiagnose? Innenfor bokas forløp utvikles dette grepet, så svakheten er da virksom.

Vekst og utmattelse

Akselerasjonen som benevnes i Dette er ikke et stille sted kunne relateres til sosialfilosofen Harmut Rosas begrepsbruk, der kapitalismens ville vekst og forbruksfest leder til en omseggripende utmattelse. Det er denne vi aner konturene av i disse k-tider. Henning H. Bergsvågs dikt utleverer den forstyrrede hastighetsforskyvelsen mellom menneske og natur, og de gjør det på en svartmodnet og særdeles ubehagelig måte.

LES OGSÅ:

[ Det er 250 år siden Friedrich Hölderlins poesi skulle åpne for revolusjonen ]

[ Smitten viser oss hvor uløselig sammenfiltret vår verden er blitt, skriver Paolo Giordano ]

---

Poesi

• Henning H. Bergsvåg
• Dette er ikke et stille sted
• Gyldendal

---