Når ensomheten blir triumf

– Jeg vil ikke at dette skal handle om meg, og om hva som er sant eller ikke, sier Janne-Camilla Lyster.

Hun er danser, koreograf og lyriker, og debuterer nå også som romanforfatter: Mørke dyr er tittelen.

– Man får gjerne assosiasjoner til noe truende, klør og skarpe tenner og lysende øyne. Og for hovedpersonen er verden uten Karin, som forsvant plutselig, truende. Hun trenger vennskapet med Karin, men siden forsvinningen er så uhåndgripelig, blir sorgen komplisert og uforløst, sier Lyster.

Skyld

Lyster møter oss hjemme i leiligheten i Ullevål Hageby. Hun er gravid med sitt andre barn, sammen med ektemannen, forfatter og forlagsredaktør Geir Gulliksen. I bunnen er hun danser, i likhet med jeg-personen i Mørke dyr.

Hovedpersonen danser ballett i ulike kompanier i Europa, men klarer ikke å slå seg til ro noe sted. I bakgrunnen svirrer spørsmålene om hva som hendte med venninnen som ble borte.

– Jeg tror man alltid føler skyld når man opplever sorg, sier Lyster, og fortsetter:

– Det er ikke nødvendigvis fordi man har skyld i dødsfallet, men fordi man gjennom sorgen blir konfrontert med alt som ledet frem til tapet av den andre. Da ser man plutselig for seg alle gangene man ikke strakk til, eller ikke var på sitt beste. Skyldfølelsen gjør sorgen mer komplisert.

Den ordløse kroppen

Boken starter med det øyeblikket der Viktor og jeg-personen oppdager at venninnen Karin ikke lenger er sammen med dem ombord på toget. De går av og leter etter henne, men de finner henne ikke. Hun er blitt borte, og de reiser sammen tilbake til Norge, uten lenger helt å kunne se på hverandre. Når andre spør, har hovedpersonen ikke noe svar: «Hun ble bare borte».

– Det uavklarte i forsvinningen gjør at sorgen aldri blir avsluttet. Uansett om man er religiøs eller ikke, så er det å ha en kropp å forholde seg til, og et sted å gå til, helt essensielt. Når man ikke vet, får opplevelsen en tilbakevirkende kraft. Man blir tvunget til å gjenoppleve sitt eget liv i lys av den uvissheten, sier Lyster.

– Det er som om det åpner seg et hav av mulige fortider. Man prøver å finne ut hvordan noe kunne skje, men får aldri svar. Det ikke å vite, rokker ved noe helt grunnleggende. Jeg har forsøkt å skrive på en måte som ikke bare sier «dette skjedde», men «sånn kjentes det da dette skjedde». Sorgen er fysisk, og jeg ville at leseren skulle kjenne på det samme. Det er så mye i relasjoner som bare sitter i kroppen, som man aldri snakker om, som blir borte når man ikke lenger kan dele det med den man kjente, sier Lyster.

Hun mener at kroppen minner oss på det konkrete som vi ikke slipper fri fra.

– Det er så banalt, vi trenger den fysiske konfrontasjonen med tapet. Kroppen er saktmodig, den trenger å se, å ta på. Eksistensielt er det helt grunnleggende for at vi er en kropp. Det er viktig for meg at man kjenner lesingen fysisk. At man kan være med på forflytningene som skjer – hvordan var det å være der, hvordan var det å gå dit. Sanseligheten i det er veldig viktig.

LES OGSÅ: Et inderlig varsko

Komplisert sorg

I boken forstår vi stadig mer av nyansene i det tapte vennskapsforholdet til Karin. I tillegg til å trenge hverandre, var de to venninnene stadig i kamp mot hverandre. Den enes lykke fikk ikke nødvendigvis plass hos den andre. Når Karin kommer inn på Kunstakademiet, forteller jeg-personen: «Som for første gang pekte forholdet vårt inn i samme fremtid, vi var ikke lenger bundet sammen først og fremst av barndom, oppvekst, felles historie, geografiske tilfeldigheter, mangelen på et bedre alternativ, vane.»

– Sorgen blir kanskje enda mer komplisert fordi relasjonen var så motsetningsfylt?

– Det at relasjonen skifter, at man har ambivalente følelser til den andre, gjør at man blir konfrontert med sine egne feiltrinn når den andre blir borte. Kanskje sa man noe man ikke burde sagt, kanskje valgte man feil de gangene man valgte den andre vekk? Noen ganger er våre nærmeste relasjoner preget av en slags motvillig samhørighet. Man søkte sammen fordi man hadde noe til felles, men samtidig vil man bevege seg fritt, uten å tilpasse seg den andre.

Tosomhet

Mye av boken handler om spørsmålet «hva skal denne samhørigheten koste?». Det er en kamp mellom å trenge den andre, og samtidig ønske seg noe annet.

– Det er så mange ting ved et forhold som ikke er uttalt – de vanene man aldri snakket om, men som bare etablerte seg, tonen man hadde sammen, humoren. Så forsvinner det. I beste fall kan man bevare noe av det i seg selv. Men hvis noe er uavklart, hvis man ikke helt forstår hvorfor forholdet tok slutt, eller hvis man plutselig ble veldig uenig om noe, så blir tosomheten forvandlet til en ekstrem ensomhet, sier Lyster.

Hvor stor ulikhet tåler et vennskap? Hvor mye av seg selv kan man ofre? Vennskapet i boken svinger i takt med likheten mellom de to kvinnene.

– Jeg tror det kan være vanskelig å forholde seg til en annens sterke vilje, sterke drømmer, sterke ambisjoner. Å være venner handler om å ha en grunnleggende enighet i hvordan man lever. Det kan være krevende å forholde seg til at den andre både vil og kan mer enn en selv. Og samtidig kan det føles som en hemsko å bli værende i et vennskap med en som tydelig ikke vil noe mer i livet. Den tilpasningen kan bli gal for begge.

LES OGSÅ: Vårt Land med ukentlig bokbilag fra høsten 2018

Alene

– Kunsten spiller en viktig rolle i boken, og på en måte som er både hverdagslig og ekstraordinær på en gang. Kunsten er en del av det å komme nærmere livet. Fordi det viktigste med kunsten, er når det kan åpne for det uselvsagte. Kunsten skiller ikke mellom det høyverdige og det hverdagslige. Det handler om å være i en tilværelse alene med seg selv, og slik bli konfrontert med det å være menneske. Og om den følsomheten som man oppøver seg, som kan bli en slags fiende.

– Er følsomheten en fiende for deg?

– Det kan oppleves sånn, og det kan være overveldende å oppleve at man er alene i eksistensen. Samtidig er det en triumf i å kunne bruke det til å skape noe. Den opplevelsen av å sitte fast i kroppen kan være helt overveldende, slik det er for hovedpersonen i boken. Men ved å kunne bruke den opplevelsen i dansen, så vinner hun over det. Det er noe eksistensielt kraftfullt i det å være bundet, men likevel å kunne bruke begrensningen til å uttrykke seg. Det er som man endrer perspektiv fra å stå og se ut i mørket, til å se fra mørket og inn.

– Hva ser man når man ser inn?

– Man har endret perspektivet sånn at man blir den sterke. Fra å være den som føler seg truet i tilværelsen, så blir man den som har styrken til å stå i det. Man griper det man er mest redd for, sier Janne-Camilla Lyster.