Nå skal ondskapen vises

– Det har vært en dreining fra å skulle beskytte barndommens uskyld, til å skulle eksponere barn for det som er vanskelig, sier Kjersti Lersbryggen Mørk.

Hun er stipendiat ved Norsk barnebokinstitutt, hvor hun har forsket på hvordan ondskap ­utforskes etisk og estetisk i ­nyere litteratur for barn og unge. Torsdag deltar hun på barnebokinstituttets seminar Holocaust som kunst for barn og unge, som én av bidragsyterne som skal kaste lys på hvordan bekmørke tema kan formildes.

Vaksinering

I sitt arbeid har Kjersti Lersbryggen Mørk sett på hvordan forfatterne Tor Fretheim, Aimée Sommerfelt og Marianne Kaurins bøker på forskjellig vis skildrer Holocaust. Og hun mener å se at forfattere de siste 70 årene har blitt mer direkte i sine skildringer – etter hvert som avstanden til grusomhetene har blitt større i tid.

– Det kan skyldes et ønske om å ruste barna på en bedre måte. Og at det har vært en dreining både i hvordan vi ser på hva et barn er og på hva litteratur er. Utviklingen åpner for å konfrontere mer enn før, men i et språk unge lesere kan forholde seg til, sier hun.

I sin forskning har hun også tatt for seg boka Gutten i den stripete pysjamasen fra 2006, hvor iren John Boyne skriver om vennskap mellom to gutter som er på hver sin side av konsentrasjonsleirens gjerde. I 2010 ga ­Mikal Halmberg ut tegneserie­boka 26. november, som handler om deportasjonen av jøder fra Oslo. To år senere debuterte ­Marianne Kaurin med ungdomsromanen Nærmere høst, om den 15 år gamle jødiske piken Ilse Stern som får et brutalt møte med okkupasjonsmakten på Grünerløkka i Oslo høsten 1942. I denne boka følger leseren hovedpersonen helt inn i gasskammeret.

Konkret og abstrakt

Da Hilde­ Kramer jobbet på bibliotek, så hun tydelig at Anne Franks konkrete og direkte førstehåndsskildringer fortsatt er blant det mest populære lesestoffet for barn og unge. Når hun nå er professor i illustrasjon ved Kunsthøgskolen i Bergen, har hun valgt å gå inn i det samme temaet, men på en langt mer metaforisk måte: I kunstverket This is a Human Being får betrakteren en stein i hånda, med beskjed om at den representerer et menneske som døde i Holocaust. Steinen bærer et nummer. Det kan betrakteren bruke til å finne mer informasjon om mennesket steinen de holder i hånda representerer.

– I dag lever vi i en konstant strøm av visuelt materiale, og det er en grense for hvor mye av det vi kan håndtere uten å bli ­avstumpet, sier Kramer.

[ LES OGSÅ: Anne Franks tanker er blitt allemannseie ]

Symboltungt

Det var derfor hun valgte å gå inn i materien på en metaforisk og symboltung måte.

– Vi så det med flyktningkrisen. Det var noen foto som stakk seg ut, men om en baserer seg på det visuelle, er det en stor fare for at betrakteren blir mettet. Derfor lurte jeg på om det kunne være en måte å formidle dette på som ikke fratar folk nattesøvnen, men som samtidig får folk til å engasjere seg, som vekker ­empati, og som får dem til å huske.

Som del av prosjektet skal Hilde Kramer og studentene hennes snart reise til den Polske byen Łódź, for å lære mer om menneskene de små steinene representerer. Dette som en del av et internasjonalt prosjekt som heter Rethinking Memory Culture, hvor også Høgskolen i Volda er med.

– Hvor direkte mener du en kan være når en skal formidle Holocaust til barn og unge?

– Selv er jeg nok litt tilbakeholden, og mener man må ha både mottakeren og offeret in mente. Den franske filosofen Baudrillard mente at vi fortsetter å holde jødene festet i piggtråden, ved å fortsette å vise ydmykende bilder som bilde på et folk. Selv ønsker jeg å gå andre veier: I stedet for å være eksplisitt kan man vise en detalj som igangsetter fantasien, og la dem selv fylle ut bildet.

Omveier

I 1968 hevdet den danske moralfilosofen Knud Ejler Løgstrup at barnebokforfattere har et spesielt ansvar for å ta inn over seg at leserne deres identifiserer seg sterkt med det de leser, og samtidig har vanskeligere for å erkjenne at innholdet i tekstene kan være fjernt fra deres egne liv. Barnebokinstituttets leder Kristin Ørjasæter mener det er viktig at vår tids barnebokforfattere tar med seg dette når de skriver om hvor grusomme mennesker kan være mot hverandre.

– Man behøver ikke å gasse seg i volden, men man må også være ærlig. Barn er flinkere til å identifisere seg enn til å distansere seg. Derfor har man i barnelitteraturen ofte tenkt at en skal ta noen omveier eller estetiske krumspring. Det ser vi mange eksempler på, for eksempel dør sjelden hovedpersonen i barnelitteraturen, sier Ørjasæter.

[ LES OGSÅ: Er det det for mye skremming av barn i bøker og film?  ]