Religion

Nå er ekspresten sin egen herre

Eskil Skjeldal er ikke lenger prest. Han har mistet troen. For ham er det en stor lettelse.

Tre år etter at han forlot sin tro, er boka klar. Etter en strid av gammeltestamentlige dimensjoner, tyvlåner Eskil Skjeldal (43) tittelpoenget fra Jakobs-kampen: Eg slepper deg utan at du velsignar meg. Skjeldal forteller hvordan han kom til tro, om den tunge veien ut og om lettelsen etterpå.

En juniuke for fem år siden åpnet det seg en avgrunn i ham da han både ble skilt og mistet sin nærmeste venn. Boka handler om alt dette, også om forfatterens depressive lidelser som han har slitt med siden tenårene.

– Ingen kan være noe annet enn seg selv. Det var radikalt å skrive ut fra mitt eget liv, sier han.

Bergtatt

Som halvparten av guttene i koret, kom også han fra en ikke-kristen bakgrunn. Et Fader Vår etter hver øvelse var sammen med kirkemusikken nok til at de fleste guttene endte opp som kristne. «Den kristne trua kom inn gjennom tonane», skriver han.

I studietiden blir han helt oppslukt av teologien – «fullstendig bergtatt» er formuleringen han bruker nå vi møter hverandre til intervju i forlaget Press sine kontorer i Oslo.

De bergtatte ønsker seg gjerne ut. Skjeldal måtte over til Bergen for å studere kunst. Der møtte han presten Arnfinn Haram.

– Allerede før jeg møtte ham, hadde jeg begynt å snuse på munkelivet. Arnfinn var på vei ut av Den norske kirke i den tiden og skulle bli dominikaner.

LES ANMELDELSE: Den frafalnes fortelling 

Kloster

24 år gammel flyttet Skjeldal inn hos dominikanerne i Oslo. Etter et par år møtte han teologistudenten Synnøve Skree Kristiansen. Klostertilværelsen tok slutt etter to år. De giftet seg og fikk fire barn i løpet av seks år. Etter fire år som prestepar i Lofoten, fikk han jobb på Menighetsfakultetet.

– Vi sleit med å finne hus. I alt dette styret skar det seg mellom oss i 2011.

Depresjonen har ligget latent i ham siden han var 15-16. Fordi det gikk sånn tålig bra, slurvet han med medisineringen.

– Synnøve måtte tåle mer enn godt var. Problemene i ekteskapet hadde ingenting med troen og Gud å gjøre. At Synnøve og jeg sleit handlet om de mange, små tingene som må klaffe i alle forhold. Det handlet om nærhet og distanse som jeg sleit med å kombinere. Fordi jeg hadde nok med mitt, ble det mest distanse.

Han skriver om hvor vanskelig det ble etter skilsmissen: «Eg får ikkje til kvardagslivet som nyskild, som åleinefar for fire små born.»

– Tvilen begynte å melde seg. Det var krise på alle fronter. Det ville vært naivt å tro at det uføret jeg stod i, økonomisk, psykologisk og personlig, ikke ville vedrøre troen. Den lever jo ikke i et vakuum.

LES OGSÅ: En ateist leser Bibelen

Anklager

Høsten 2013 begynte han å skrive om troskrisen i en artikkelserie i avisen Dag og Tid. Han kalte den «Skuldingar mot Gud».

– Et sluk åpnet seg da jeg begynte å sette ord på kaoset. Det var utrolig frigjørende. Artiklene var mye sintere enn denne boka. Det teologiske universet jeg hadde bygget opp gjennom tyve år, frontkolliderte med verden slik jeg opplevde den.

Bokmanuset er skrevet fra høsten 2013 til 2016, midt i, på vei ut og på den andre siden av troskrisen.

– Du har skrevet en bok med rekordmange forekomster av det personlige pronomen «eg» og «meg» – kunne teksten blitt annerledes?

– Jeg har hatt perioder hvor jeg har skammet meg over hvor selvsentrert det er, men når jeg først skulle skrive om Gud og meg selv, kunne det ikke bli på noen annen måte.

Han var 40 år da det slo ned i ham: «Kva om Gud ikkje finst? Det var ei brå openberring: Dette trur du ikkje på.» Han sammenligner det med en vekkelse og kaller det et under.

– Betyr det at du ikke hadde tenkt tanken at Gud ikke finnes?

– Ja, jeg ser på det som om jeg var infisert av en infeksjonssykdom med kjempelang inkubasjonstid som plutselig slår ut i full blomst. Tanken hadde ligget i meg, men jeg hadde ikke satt ord på det for meg selv. Troen satt så dypt i meg at jeg ikke tenkte tanken om at Gud ikke fantes, Jeg visste jo at han fantes, visste det som en slags indre visdom.

Barna spør

– Hvordan har du fortalt denne historien til barna dine?

– I skilsmissen måtte vi ta valg som alle skilte foreldre må om hvordan vi skulle presentere det for dem. I terapien fikk vi gode råd. Så kom dette med Gud og meg. De har merket det underveis: «Vi har jo sluttet med bordbønn, pappa» og «tror du ikke på Gud mer?» Vi har fått gode samtaler om det, også når mammaen er på besøk. Under skrivingen har jeg hatt det for øye at dette må vi kunne lese sammen en dag. Synnøve har lest flere versjoner av bokmanuset.

– Eldste sønnen min på tretten har begynt å lese i boka. Han reagerte: «Du skriver at du var en dårlig far og ikke hadde tid til oss – hvor var jeg da? Har du det sånn nå». Vi har snakket jevnlig om hvor vanskelig skilsmissen ble, men de har ikke vært spesielt opptatte av det. De var så små, og husker ikke mye.

Nå bor foreldrene i nærheten av hverandre og spiser middag hos hverandre fra tid til annen. Han tror det verste er om foreldre har det vanskelig og ikke snakker med barna om det. Det er ikke barnas ansvar å sette ord på det vanskelige.

– Snakk om hvordan du har det. Ikke hele tiden, men når de spør og du ellers merker at de merker noe. Min psykiske lidelse har de levd med siden de var små. Vi har snakket mye om det, men på barnas premisser.

Ingen bønn

– Hva har du måttet avvikle etter at troen ble borte?

– Ytre sett svært lite. Tidebønnene var blitt en del av pulsslaget. Bønnelivet og gudstjenestene er borte. Troen på at det finnes et eller annet der ute som følger med, det metafysiske perspektivet – det har avviklet seg selv. Det er en enorm frihet i det å føle seg som herre i sitt eget liv.

– At jeg ikke følte meg som herre i mitt eget liv forteller meg mest om meg selv, ikke stort om Gud. Jeg hadde viklet meg inn i en tvangstrøye. Jeg måtte ta et oppgjør med meg selv, ikke med Gud. Hvis Gud finnes, har han ikke noe med noen ting å gjøre. Akkurat på det punktet var den jødiske teologien meg til enorm trøst. At du for all del ikke må trekke Gud inn i livet ditt, er en tanke du finner i mye jødisk teologi.

Det verste

– Hva har gjort mest vondt?

– Følelsen av at Gud ikke bryr seg om meg. Og da sier jeg med vilje «følelsen av». For tre-fire år siden ville svaret vært at Gud ikke bryr seg om meg. Nå vet jeg at det var en følelse som ikke har noe med Gud å gjøre. Den gangen var det forferdelig. Det var det verste. Jeg ba jo ikke om en ny sykkel. Jeg ba ikke om at Synnøve skulle komme på bedre tanker. Jeg ba ikke om et mirakel. Jeg ba om litt indre styrke i hverdagen.

Er du ferdig med temaet?

– Meg og Gud? Ja, absolutt. Men hvordan gudsfraværet blir behandlet i jødisk teologi, der er det noe som brenner for meg. Kristen teologi er jeg ferdig med, men jødisk teologi har blusset opp i meg flere ganger.

Musikken en skatt

De sterke følelsene som sangen i guttekoret åpnet for, er ikke borte. Skjeldal skriver: «Men i dag, tre år seinare, er det framleis salmar eg ikkje bør lytte til. Det er salmar eg ikkje bør syngje. Om eg set på «Nu solen går ned» eller «Å kom, å kom Immanuel!», kjem Gud opp att i meg, som ei sterk kjensle, på eitt sekund.»

– Det er en skatt jeg må vokte med stor varsomhet. Den er helt uforklarlig for meg, noe jeg ikke orker å teoretisere rundt. Jeg prøvde å skrive om det, men det funket ikke. Du kan ikke skrive om en symfoni av Bruckner.

Det er ubegripelig for ham som er så vant til å begripe, og når han snakker om det, kjenner han at han begynner å ødelegge det.

- Å blåse det opp og kalle det en tro, ville blitt for mye. Det går ikke. Musikken kan flytte meg inn i det rommet, ikke noe annet.

– Er du redd for at du skal miste det?

– Det jeg er redd for er at jeg skal misbruke det eller prøve å ta styringene over det. Det gjør meg ikke redd for at jeg skal begynne å tro på Gud igjen. Det er noe helt annet.

– Er det en religiøs side ved musikkopplevelsen?

– Hva mener du da med religion? Om du med det mener at Gud kommer meg i møte i musikken, så er svaret nei.

Ikke ateist

– Nå skulle jeg gjerne vært ateist, skriver du et sted. Det er ikke det du er nå?

– Nei, jeg skriver at kristne og ateister er nokså like. Jeg vet at Gud finnes, sier kristne. Ateisten sier det motsatte. Skal du plassere meg et sted er det blant dem med et litt dårlig rykte - agnostikerne. De sier bare én ting; at dette er så stort at vi ikke kan forholde oss til det. Spørsmålet om Gud finnes er så stort at det umulig kan rommes i språket. Jeg har slitt meg fram til den posisjonen. Jeg kan si det og stå for det. Sånn er jeg.

– Nå blir du en riksstemme om tapt tro midt i kirkens største høytid?

– Jeg har skrevet en bok. Da må du må stille til intervju og svare på spørsmål. At noen er interessert i en bok om en prest som har mistet troen overrasker meg litt. Jeg er jo en perifer størrelse, og ikke en som prøver å avsløre all religion som løgn. Jeg peker ikke nese av de som feirer påske. Den eneste jeg kritiserer i denne boka er meg selv og den tvangstrøya jeg viklet meg selv inn i. Jeg har fortsatt en dyp respekt for den kristne troen. Forskjellen er at jeg nå kan se den utenfra.

LES OGSÅ: Mange kjenner Fosse-kraften

Hjernevask

– Hva er ditt råd til den som må gå en lignende vei som din?

– Kjenn etter hva som er hva. Ikke stol på folk som uttaler seg om Guds mening og forteller deg hva Guds mening er med livet ditt. Hold dem unna. Jeg har aldri vært utsatt for dem. Jeg har hjernevasket meg selv.

– Hva mener du når du sier hjernevasket – koker du 12 års studier og hele din trospraksis ned til hjernevask?

– Nei, jeg måtte hele tiden gå dypere inn i teologien. Jeg tredde det rundt meg som et rammeverk. Det er hjernevaskingen som ledet til et hemmende og stusselig liv. Det har med min person og psyke å gjøre. Jeg hadde en trang til mening fordi tilværelsen var meningsløs. Det er depresjonen som snakker, ikke sant? Jeg visste aldri hva som var mest meg. Det tror jeg mange med psykiske lidelser lurer på. Når er jeg mest meg; når jeg er manisk eller nede i dalen? Jeg tror mange prøver å få sin psykiske lidelse bort fra seg, men etter hvert skjønte jeg at dette måtte jeg prøve å favne inn i meg. Slik ble teologien for meg en selvmedisinering. Det er hjernevaskingen i det.

– Du antyder at det går inn i fanatismen?

– Jeg stiller spørsmålet om jeg kunne havnet i et hvilket som helst utopisk prosjekt og for eksempel blitt en voldelig fanatiker. Men nei, det er ikke der det ligger. Det var jo bare meg selv jeg pisket. Det er det fanatiske ved det.

Utenfor og innenfor

Arnfinn Haram var en svært viktig person i Skjeldals liv. Det er få andre navn i boka enn hans, og han spør selv hvorfor han ikke vendte seg til venner og familie med sine problemer. Da Haram døde, stod han der alene.

Hva drev jeg med? Hvorfor ringte jeg ikke mamma for å få trøst? Eller kompisene? Dette har med det utenforskapet å gjøre som troen representerte i meg der jeg kommer fra. Jeg vokste opp i et hjem der kristendom ikke var en naturlig del. Opp gjennom 20-årene var det vanskelig for meg å snakke med noen andre enn døde mennesker som kirkefedrene og ørkenfedrene. Med Arnfinn hadde jeg plutselig en som levde og snakket som dem.

Heller ikke her skylder han på andre enn seg selv.

– Flere ville hjelpe, men ingen klarte å bryte gjennom muren jeg bygget rundt meg. Da Synnøve flyttet ut og Arnfinn døde med en ukes mellomrom, søkte jeg det kjente: Begynn å lese, rydd opp i det selv. Jeg lukket meg inne. Husk at jeg også hadde fire barn – sju, fem, tre og ett år gamle den gangen. All min energi gikk til dem. Det var ikke rom til andre.

– Er det noen du spesielt vil skal lese boka?

– Jeg gleder meg til at foreldrene og søsknene mine skal lese den. Jeg er kommet nærmere pappa, ateisten, nå, sier Skjeldal.

Les mer om mer disse temaene:

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen

Arne Guttormsen er kulturjournalist i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Religion