Musikkens ord

– Hva vil du med musikken din?

– Jeg leter etter en måte å spille på som både er tro mot det komponisten skrev, samtidig som jeg greier å få det til å bli mitt språk. Når du treffer den balansen er det nesten som om du havner i en annen verden. Det er det kicket man er ute etter – en slags meditasjon, hvor du er ikke helt med, men dras inn i musikken.

– Hvor tro vil du være mot komponisten?

– Står det piano spiller jeg svakt, står det forte som spiller jeg sterkt. Det er ikke opp til meg å ta bort reisverket, for jeg har likevel enorme variasjonsmuligheter. Det er litt som å være skuespiller. Du kan si de samme ordene, men de kommer helt forskjellig ut.

– Er du en anelse puritansk i respekten for komponistens intensjon?

– Jeg syns musikk er kjedelig når den liksom demonstrerer «se så musikalsk jeg er». Jeg elsker dynamikk som er midt på treet – mezzo forte og mezzo piano er jo veldig fine dynamikker. For meg blir det litt slitsomt med musikere som driver med den ekstreme virkemiddelspillingen. For ganske mye av virkeligheten er vanlig, verken skrikende eller hviskende.

– Du står i et spenn: På den ene siden er du familiemor i London, med alt det innebærer. Samtidig sitter du daglig og bryner deg på det ypperste av vestlig kunsthistorie?

– Det er store kontraster. Men den daglige tralten blir jo litt enklere om jeg får spilt litt cello. Står jeg opp om morgenen og føler meg litt uggen, vet jeg at alt blir bedre om jeg får spilt litt Bach en halvtimes tid. Og da greier jeg meg, som i dag, hvor jeg skal sjukehuset med datteren min og skolen med sønnen min. Det er jo livet, og jeg vil være der for barna, men jeg er nok en bedre mor om jeg får spille litt.

– På innspillingen hører vi pusten din: Du tar sats foran hver frase, trekker pusten dypt?

– Jeg kunne kanskje hatt på meg en maske?

– Det er jo flott!

– Det er viktig at det puster. Hvis du skal si noe, må du trekke pusten først. Blir setningene for lange, må du finne en pause et sted. I Bach er det nesten ingen pauser, det er som å sveive på et stort hjul. For å få luft må du gå litt opp og ned, og kjenne på hvor du kan hvile.

– Hvordan kom musikken inn i livet ditt?

– Gjennom LPer og radio i hjemmet – men ingen var musikere. Jeg begynte forholdsvis seint – var ti år da jeg spurte om å få begynne med cello. Søsteren min (fiolinist Berit Cardas, red.) begynte litt før. Men det var kamp om plassen. Storebrødrene mine hørte bare på rock, så det gjaldt å finne steder å øve, som på badet.

– Hvorfor cello?

– Jeg prøvde piano, men det gikk skikkelig dårlig. Der er det svart og hvitt – har du sansen for systemer og mønstre, er det perfekt. Men jeg er intuitiv, følger bare følelsen og finner tonen. Det passer meg bedre. Mannen min, derimot, startet med cello og ble pianist. Det sier nok noe om hva slags typer vi er.

– Du snakket om «ord» i stad. Men musikken er vel ordløs?

– Jeg husker øyeblikket da jeg oppdaget at jeg kunne velge hvordan jeg ville frasere – hvilken tone jeg ville uttrykke mer enn de andre. Jeg var 12–13 år. Det var som å åpne en skattekiste: Hva er det viktigste ordet i setningen? Jeg vil ikke bare si orda rett fram, men finne en måte å si dem på. Så musikken er som språket. Sier du setningen på en annen måte, og legger vekt på galt ord, blir det feil. Der er jeg veldig pirkete.