Musikk

Fortsatt mesterlig fra Vertavo-kvartetten

Vertavo-kvartetten er blitt beskrevet som en stålneve inni en silkehanske. Den nye platen deres utstråler stor varme. Men det finnes innspillinger som er skumlere.

Hver gang jeg setter på en strykekvartett-plate, melder den tåpeligste av alle følelser seg: Dette er veldig kult. Følelsen kommer snikende på meg bakfra. Det finnes ingenting som i den grad symboliserer sofistikerte interesser, og jeg tror det har mye å gjøre med selve den tørre lyden av en strykekvartett. Den er påtagelig intens. I tillegg er strykekvartetten som musikalsk form en arena for eksperimentering. Fra og med Beethoven har den hatt dette preget av musikkverksted. Ofte kan du også formelig høre høvelen, sagen og skru-tvingen i arbeid.

Klang av treverk

Men i Norge har vi altså et ensemble, Vertavo-kvartetten, som bedre enn de fleste klarer å få de fire instrumentene til å smelte sammen. Jeg rødmer når jeg sier det, men de får lyden av strykekvartetten til å bli fin. Så vidt jeg kan skjønne er det vanskeligere enn man skulle tro. Der hvor andre kvartetter høres ut som de arbeider i stål, har Vertavo en deilig klang av treverk. Er det tradisjonen fra den sagnomsuste pedagogen Leif Jørgensen jeg hører, han som har påvirket en hel generasjon av norske strykere med sin «brune klang»? Uansett, dette gjør musikken mye mer kommuniserende. Spillet til Vertavo er fargerikt og dynamisk, og samspillet veldig nært – de har holdt på siden de var tenåringer, siden 1984. Alt dette har gjort dem til en strykekvartett av storformat. De spiller over hele verden, men er samtidig i høy grad til stede i norsk musikkliv, noe som er forbilledlig og som kommer tydelig frem i årets to utgivelser: Den første, fra i vår, er med musikk av Kjell Habbestad, den andre, fra i høst, har kvartetter av Sibelius og Verdi. Begge platene er spilt med – ja, panasj.

LES OGSÅ: Vi skal være stolte over å ha en som Henning Kraggerud her i landet, skriver Tore Hegdahl

Åpner musikken for tilhørerne

På den nye platen er det altså et internasjonalt repertoar som er blitt spilt inn talløse ganger før: Giuseppe Verdis eneste kvartett og Jean Sibelius’ kvartett «Voces intimae». Særlig i Verdi-stykket leverer de på høyt, høyt nivå. Mine gamle helter i Melos-kvartetten blekner i sammenligning, tross noen svært sjarmerende øyeblikk, og den legendariske Hagen-kvartetten blir stående igjen på perrongen med sin konvensjonelle og masete spillestil på innspillingen fra 1995.

At Vertavo-kvartetten utmerker seg i dette celebre selskapet, skyldes et påtagelig engasjement og et svært bredt register av forskjellige farger. Det er stadig veksling mellom ulike typer strøk, om de ligger lett på strengen og lager en luftig lyd, eller om de tar kraftigere tak og lager en fet lyd, om det er mye eller lite vibrato. Ofte er det forskjellige klangfarger samtidig, luftig lyd i akkompagnementet, fet lyd på melodien og så videre. Samspillet varieres også, noen ganger er det tett, andre ganger deler lydbildet seg i enkeltinstrumenter. På denne måten tegner de hver eneste karakter i musikken med tydelighet, og åpner musikken for tilhørerne. I Verdi-stykket viser de virkelig sin styrke: Variasjon og villighet til å ta sjanser med klangen. Et slående eksempel er de plutselige, tunge slagene i den langsomme satsen. De har en flott sans for å gå til ytterpunktene – alt sammen innenfor rammen av den utrolig fine lyden de lager.

En tur i skogen

Verdis kvartett i e-moll er et sjarmerende stykke. Er det sigarrøk jeg kjenner? Men Sibelius’ kvartett med tilnavnet «Voces intimae» har, som du vel kan tenke deg, mye mer bitt i seg. Som alltid med Sibelius vet man ikke helt hva man skal tro. Er det tradisjonelt eller moderne, er det lidenskapelig eller kjølig? Kvartetten har fem satser, gruppert rundt en svært lang (ti minutters) midtsats i rolig tempo. Denne satsen er en like stor utfordring for musikerne som for tilhørerne. Jeg har hørt mange versjoner av den, men ingen som klarte å hindre følelsen av å bli dratt med ut på tur i skogen. Det er langt å gå, og fryktelig mange trær. Heldigvis har flere av de andre satsene høy intensitet. Det kribler veldig i den korte andresatsen, og ikke minst har den siste satsen et enormt driv. Her er Vertavo også veldig gode. Men de har en annen innfallsvinkel til Sibelius enn til Verdi, og ikke så overbevisende i mine ører. Ikke tett nok på Sibelius.

Måten de spiller Sibelius på, er tydelig mindre eksperimenterende, mer konvensjonelt romantisk enn det de viser i Verdi-stykket. Den borgerlige Verdi er spilt mye friskere enn den kantete Sibelius. Det må bunne i et valg de har tatt, og selvsagt gjennomfører de valget med forventet bravur. Men her finnes det andre innspillinger på markedet som har mer tresmak og som jeg synes åpner musikken i større grad. Lytt til for eksempel den finske såkalte Jean Sibelius-kvartetten og deres innspilling fra 1991, eller til og med den gamle Budapest-kvartetten fra 1955. Begge disse virker mer under huden på Sibelius enn det Vertavo gjør. Særlig i de raske satsene står det mer på spill. Det er villere, skumlere, har skarpere kontraster, og ikke minst er klangen mye styggere enn hos Vertavo-kvartetten. I denne musikken er det som om velklangen rett og slett står litt i veien. Men flott spilt er det jo. Det er det ingen tvil om.

LES OGSÅ: Den beste innspillingen du får høre av Skjebnessymfonien i Beethovens jubileumsår kommer fra Teodor Currentzis

Ikke rom for skam

Vertavo-kvartetten er blitt beskrevet som en stålneve inni en silkehanske. Og jo, de har sterk vilje i spillet sitt, men viljen brukes til å fargelegge og åpne musikk. Og lyden de lager er heller ikke silkeglatt, men saftig og varm. I det hele tatt utstråler spillet deres, og også den nye platen, stor varme. Hvis du lytter deg gjennom det de har gitt ut på plate, fra Bartok til Hot Club de Norvège, vil du oppdage at tross rikdommen av klanger og stemninger, er det en ting du aldri vil finne der, nemlig følelser som har med tap, skam, ensomhet og så videre å gjøre. Dette er det rett og slett ikke rom for i den sunne og intelligente musiseringen deres. Selvsagt skal ikke det holdes mot dem. Det er aldri feil å bare spille veldig, veldig bra. Men slike erfaringer finnes nå engang i verden, og det er vidunderlig når musikken rører ved dem og så å si forvandler dem til skjønnhet. Noen musikere gjør nettopp det, i sjeldne glimt.

---

Fakta:

---

Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk