Musikk

Kirka er ikke lenger møteplassen

Vi lever i ensomhetens tid. Derfor må kirka igjen bli møteplassen med musikk, dans, sang, teater og ord som skaper tid, mening, rom og håp.

– Hvor er organisten? Hun som skulle fylle rommet med hellig lyd? Nei, hun er hjemme, eller på musikkskolen der hun arbeider for å ha råd til å være organist, skriver Svenn A. Nielsen (bilde)

Svenn A. Nielsen

Sokneprest i Storfjord

Mennesket trenger en mening. Kanskje fordi vi er den eneste av Guds skapninger som lever med vissheten om døden? En visshet som dette året er blitt sterkere enn på lenge. Vi vet vi skal dø, og da må den tida vi har, gi mening. Vi må ha et håp om at våre liv ikke er forgjeves. Et håp som kan holde oss i live, og hjelpe oss over terskelen. Noe utenfor oss selv - noe større.

Ikke penger til koret

Vi har bygd våre kirker: Høyreiste, hus som griper deg om du tar deg tid til å kjenne etter. En kirke «lever» alltid, den er helt fysisk under en stille stund. Foran; alterer - det opphøyde og hellige - bak; orgelet, dronningen blant instrumentene. Alt skapt med den hensikt å gi håp og tro på det som er større enn oss selv. Vi skal kunne komme hit fra vår ørkenvandring og finne trygghet, noen å snakke med eller synge med – mening og håp.

Men hvor er organisten? Hun som skulle fylle rommet med hellig lyd? Nei, hun er hjemme, eller på musikkskolen der hun arbeider for å ha råd til å være organist. Hun har bare 40 prosent stilling, og kirkevergen har ikke penger til kveldstillegg, så koret, nei det er det er det ikke penger til.

Øvelser med presten begrenser seg til en halv time før gudstjenesten. Den hellige sangen, bønnene og messetonene som skulle løfte oss og gi oss håp; vi får ta det på sparket, eller la være.

LES OGSÅ: Kirkevergen fant ekstra penger: Nå får pipene en annen lyd – unngår trolig digitalt orgel

Møteplassen med musikk, sang og dans

Kirka er ikke lenger møteplassen mellom menneskene og det som er større enn dem, et sted der håpet lever, der meningen med livet her og hinsides kommer til oss.

Vi lever i ensomhetens tid. Vi må gjemme oss for «de andre». Skal kirka ha betydning, må kirka igjen bli møteplassen med kultur; musikk, sang, dans, teater og ord som skaper tid, mening, rom og håp.

Lave dåpstall er ikke en årsak, men et symptom. Jeg tror kommunekirken som «stjeler» ressurser fra barnehager, skoler og eldre, må bort. Pengene må komme rett fra staten, og medlemmene. Det vil kunne gi forutsigbarhet og muligheter for en enhetlig satsing. Da tror jeg de døpte og udøpte vil samles slik at kirken av og til også kan forkynne evangeliet med ord.

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Musikk