Henning Kraggerud spiller Beethoven nydelig i jubileumsåret

Du spør vel: Trenger vi enda en innspilling av Beethovens fiolinkonsert? Da sier jeg: Du kysset kjæresten din i går. Trenger dere å kysse hverandre igjen i dag? I musikken vil du aldri komme dit at du kan si – nå har jeg gjort det, nå er jeg ferdig. Eller – nå har vi den beste versjonen av dette stykket. Ѓ spille et musikkstykke er en liten kjærlighetshandling, det tar aldri slutt. Jeg sier det fordi den nye innspillingen av Beethovens fiolinkonsert med Henning Kraggerud, Arktisk Filharmoni og dirigenten Christian Kluxen er den mest sjarmerende versjonen av stykket jeg kan huske å ha hørt. Den lyser av kjærlighet til musikken og av glede over å være i live i det hele tatt. Et lykketreff at de laget enda en innspilling av den!

Tvers gjennom lyrisk

Beethoven er så mye mer enn kamp og heroisme. Han er romantisk når det trengs, han har (tro det eller ei) humor, og ikke minst er han den som mer enn noen annen skaper følelsen av fred i musikk. Fred er en sjeldenhet i kunsten. Hvis jeg skal trekke ut et kjennetegn ved musikken hans, er det at den er veldig komponert. Man hører hvordan han har arbeidet. Det er som en modernistisk bygning hvor man kan se konstruksjonen og ventilasjonsanlegget. Selvsagt er det unntak også her, særlig i de tidlige verkene – Pathetique-sonaten er det første som faller meg inn. Men en sånn selvfølgelighet i musikken er ikke normen hos Beethoven. Han var produktiv. For eksempel skrev han i løpet av to år symfoni nr. 4, 5 og 6, fiolinkonserten, pluss en del kammermusikk. Av alt dette er det bare i den 5. symfonien at vi kjenner igjen den kjempende Beethoven fra forestillingene våre. Fiolinkonserten hans er tvers igjennom lyrisk.

Det som gjør den nye innspillingen så bra, er kombinasjonen av Kraggeruds spontane spillestil og den lyden som Arktisk Filharmoni lager. Dette orkesteret har ikke vært på min radar, før nå, men de er noe for seg selv: De opptrer i ulike konstellasjoner, som symfoniorkester under danske Christian Kluxen, som kammerorkester med Kraggerud som leder. Diskografien inneholder samtidsmusikk, cross-over-musikk, en rar innspilling av Vivaldis årstider, Goldberg-variasjonene, tre Tsjaikovskij-symfonier og så videre. De holder altså på med litt av hvert. Fra administrasjonen deres får jeg opplyst at de har administrativt kontor og musikerbase i både Bodø og Tromsø. Musikerne øver til daglig som Kammerorkester og Sinfonietta i hver sin by, og slår seg sammen en del uker i året for symfoniorkesterproduksjoner og operaproduksjoner. Konsertene er i begge byer, og de reiser jevnlig til Svalbard. Fantastisk kulturarbeid, med andre ord, men hvordan høres det ut? Kjempefint.

LES OGSÅ: Den beste innspillingen du får høre av Skjebnessymfonien i år kommer fra Teodor Currentzis og MusicAeterna, skriver Tore Hegdahl

Lyder som luft

Fiolinkonserten er et stykke som fort kan få noe sedat, noe borgerlig, over seg. Men, som du kan tenke deg, slik er det ikke her. Fra første paukeslag har musikken en lys, blid og herlig avslappet atmosfære som virkelig åpner musikken. Helt avvæpnende. Klangen er luftig og klar, ensemblet er akkurat passe lite, samspillet har nerve, tempoet er foroverlent. Kraggerud poengterer i tekstheftet at han synes konserten ofte spilles for sakte. Og tempoene her er også litt høyere enn «vanlig», men ikke veldig mye. Den største forskjellen er måten de beveger seg rundt i tempoene på. Musikken kommer mot deg med en viss energi, ivrig, glad.

Det er interessant å sammenlikne med det svenske kammerorkesterets innspilling av verket under Thomas Dausgaard. Meg bekjent har de ikke spilt inn fiolinkonserten, men derimot pianoversjonen av samme konsert (Beethovens eget arrangement), med Boris Berezovsky på piano. Her er mye i samme gate, lite orkester, tett samspill, friske tempi. Dausgaard er en fantastisk dirigent som klarer å vekke musikk opp fra skjønnhetssøvnen, men svakheten hans er tendensen til å holde musikken litt for fast. Det er befriende å høre de samme kvalitetene hos Kluxen og Arktisk Filharmoni, uten at det virker holdt. De spiller mykt og bevegelig. Når de spiller veldig svakt, som noen steder i midtsatsen eller helt mot slutten av første sats, er det helt magisk. Lyden de lager er nesten som luft.

Mye på hjertet hele tiden

Henning Kraggerud, fiolinsolisten, er også en musiker vi skal være stolte av å ha her i landet. Han er en utøver av internasjonalt format, men å bygge en stor solistkarriere virker ikke som første prioritet for ham. Han leter etter måter å være kreativ på. Nå spekulerer jeg. Han skriver at han fikk konserten under huden ved å improvisere over temaer og motiver fra den. Det kan man høre på spillet hans. Det er små improvisatoriske utsving her og der, små overskuddsfenomener, helt i tråd med tradisjonen fra Beethovens tid da solister forholdt seg mye mer kreativt til notene enn det som ble vanlig senere.

Hele stilen hans er leken. Hør for eksempel hvordan han tillater seg ujevn puls i den langsomme satsen. Han er ikke ute etter estetikk, han prøver ikke å bygge et monument over konserten eller seg selv. Ordet gutteaktig ligger nært – og det mener jeg positivt! Det er uvørent spilt, med sterke farger, uten frykt. Men som alltid: Styrken er også svakheten. Kraggerud jobber veldig når han spiller, han har mye på hjertet absolutt hele tiden. Men det bikker aldri over, ikke minst fordi orkesteret spiller så avslappet, det balanserer kjempefint.

«Orkesteret låter umiskjennelig av strykekvartett, som en strykekvartett som har pumpet jern», mener vår anmelder.

LES OGSÅ: – Innen klassisk musikk er vi altfor konservative, vi må bli mer vågale i fortolkningen, sier Henning Kraggerud

Strykekvartett som pumper jern

På andre halvdel av platen får vi en av Beethovens senere strykekvartetter, arrangert for strykeorkester av Kraggerud. Her er vi utenfor det lyriske universet som konserten beveger seg i. Musikken er intens og uforutsigbar, full av de bruddene som kjennetegner Beethovens modne stil. Orkesteret spiller også veldig intenst og flott. Det låter umiskjennelig av strykekvartett, som en strykekvartett som har pumpet jern.

Beethoven ville ikke ha skrevet musikken slik hvis den var skrevet originalt for orkester. Utover i livet hans var kvartettene og pianosonatene mer og mer det personlige verkstedet hvor han testet ut hvor langt han kunne tøye strikken i forskjellige retninger. Henvendelsen til en tenkt tilhører blir svakere og svakere. Men orkesterverkene er offentlige på en helt annen måte. Derfor høres denne kvartetten også så moderne ut, særlig i orkesterversjon. Det er vilt ekspressiv musikk som nesten kunne vært skrevet 100 år senere.

Helt fryktløs

Som overgang mellom disse to så forskjellige Beethoven-verkene, får vi et stykke av Kraggerud selv, Mantra-Metamorphosen for to fioliner. Stykket er inspirert av Richard Strauss’ Metamorphosen for strykere, et verk som siterer tidligere musikk, bl.a. Beethoven. CD-heftet antyder at Kraggerud også siterer, og ting og tang høres kjent ut, uten at jeg vil påta meg å løse rebusen. Andrestemmen spilles her av Brynjar Lien Schulerud, konsertmester i Arktisk Filharmoni. Kudos (som vi ungdommer sier) til Schulerud som ikke engang har navnet sitt på CD-coveret, men som er en fullgod partner for Kraggerud i dette stykket. Jeg trodde først at Kraggerud spilte duett med seg selv. Kraggeruds stykke er sympatisk, selvom det mangler det eksistensielle alvoret som preget Strauss’ metamorfoser. De var tross alt skrevet i Tyskland våren 1945.

Det som bærer Kraggerud, både som utøver og komponist, er hans åpenlyse kjærlighet til musikk og til det å spille fiolin. Det er ingen frykt i det hele tatt i den lyden han lager, han er helt i ett med instrumentet, han ser verken til høyre eller venstre. I den leseverdige artikkelen i plateheftet skriver han: «Alle ting du virkelig elsker har muligheten til å hjelpe deg, så lenge du ikke hindrer dem.» Og ingenting har hindret verken ham, Arktisk Filharmoni eller dirigenten Christian Kluxen, det er tydelig, for de har laget en virkelige nydelig Beethoven-plate nå i jubileumsåret.

Les flere klassisk-anmeldelser:

• «Hos Ravel handler det om barndom som er forbi. Troskyldigheten er tapt og sett på avstand, gjennom et voksent, nervøst sinn.»

• Første akt av Valkyrien ved Den Norske Opera fikk oss til å flyte opp i Richard Wagners sfære

• Stavanger Symfoniorkester kan glede seg til høyder etter ansettelsen av den latviske dirigenten Andris

---

Fakta:

---