Lovende smakeprøve på den nye Stavanger-dirigenten Andris Poga

Poga har studert filosofi i Latvia og dirigering i Wien, en ypperlig kombinasjon – altså ikke gymnastikk og dirigering, som en skulle tro mange av dagens jet-set dirigenter har. Han er Mariss Jansons landsmann – ansatt i Stavanger, nå når han er fire år eldre enn da unge Jansons kom til Oslo som «kontroversiell» 36-årig jypling. Vi så hvordan det gikk, orkesteret suste av gårde blant verdenseliten og ble der. Poga går trinn for trinn oppover samme stige – med gjestedirigering ved de største orkestrene i USA og Europa unnagjort allerede. Gratulerer, Stavanger!

Jerikos blåsere

I hender og kropp hadde han med seg Anton Bruckners sjette symfoni til Oslo denne uka, kanskje den mest mytiske av de ni, mer uutgrunnelig. Som sagt, han brukte den ikke til å preparere alpine landskap, men til å stadfeste at Bruckners credo var ånd. Visst smalt og buldret det når det skulle, men inderligheten ga han ikke slipp på, selv ikke på det mest ekstatiske. Det er klart, orkesteret var relativt koronastrippet mot det en i dag forventer av et Bruckner-orkester, men til gjengjeld lot han det skinne – kanskje litt i en mildere Otto Klemperer-stil: Rolig, rolig, seismografiske utladninger, alt fikk lov til å puste, de store, arkitektoniske linjene forsvant ikke, som hos så mange som dirigerer Bruckner, paukene manet til marsj. Og – trombonene, Bruckners fingermerke – lot det stå til, som i Josvas dager da Jeriko falt. Men ingen oppfordring til dans, det var mer som sto på spill.

Gløden i det innerste

Det er rart med Bruckner – det minst rare er at den beskjedne mannen kunne finne på å sprenge alle grenser, slik han gjorde med symfoniene sine. Det rareste er at disse tonene, som på papiret naturligvis ser ut som vanlige toner, kan utløse slike omkalfatringer i kroppen – det gikk fra lettere koronadepresjon til løftet blikk, det er noe lyst, der framme. Det skjedde, disse kveldene i Oslo. Men man skulle lytte, for sett fra det ytre og gjerne på veg inn i søvnen etter en lang arbeidsdag, ville det saktens kunne kalles smålåtent. Men du store tid for en glød det var i denne musiseringens indre.

Den ydmyke

Det fortelles en historie om den beskjedne Bruckner – da hans sjuende symfoni ble urframført, gikk det skikkelig bra. Etter slike tildragelser er det mottakelse, som det heter, men hvor var det blitt av komponisten? Stor ståhei, naturligvis – det var sannsynligvis den eneste gangen en gikk manngard i München. Til slutt fant de ham i en nærliggende kirke, han var så overveldet at han gråt og takket Gud – på kne. Og det gjorde han hele natten.

Det skal sannelig sies, Poga og filharmonikerne ga oss et godt kvantum tonende metafysikk for livet, denne kvelden.

---

Oslo Konserthus

• Oslo filharmoniske orkester, dir: Andris Poga
• Symfoni nr. 6 av Anton Bruckner
• 9. september 2020
• Neste konsert: Ultima-festivalen – Oslo Filharmoniske Orkester spiller blant annet Bent Sørensens andre symfoni.

---