Todd Rundgren solodebuterte for 50 år siden

Av og til hører man noen si at pop og rock ikke har noe tilsvarende språk å uttrykke følelser i, ikke minst religiøse, som det den afroamerikanske soul- og gospelmusikken har. Men si meg, har De ikke hørt Todd Rundgren?

«Verdens lys, skinn på meg!» «Kjærlighet er svaret!» «Ingen resept i salg kan helbrede deg som medfølelse kan!». I et konsertopptak fra Japan i 1990 kan man høre slike tekstlinjer, framført med soulens karakteristiske trekk intakte: Ordene har lange haler av sjelfull wailing og kommer fra en frontfigur backet av full koristrekke og som tegner store bevegelser med armene i lufta for å understreke budskapet. Til alt overmål begynner hele konserten, tilgjengelig i sin helhet på YouTube, rett i bibelspråket. «When I was a child, I thought as a child, spoke as a child».

Det er i år akkurat 50 år siden det amerikanske rockeikonet Todd Rundgren solodebuterte med albumet Runt. Før den tid hadde han også hatt bandet Nazz. Noen av hans klassiske 70-tallsplater, som den nevnte debuten, popgjennombruddet Something/Anything (1972), den koko A Wizard, A True Star (1973) eller popreturen i Hermit at Mink Hollow (1978) gjenutgis i disse dager på forseggjort vinyl (Music On Vinyl). Også et par av de ti albumene med bandet hans, Utopia, får samme behandling. Utvalget kan faktisk virke noe tilfeldig, men man kan jo håpe at prosjektet kompletteres. Musikken er uansett tilgjengelig der ute, uavhengig av hvilket format man måtte foretrekke.

LES OGSÅ: Noen av de fineste passasjene i Todd Rundgrens selvbiografi er knyttet­ til gjenforeningen med stedatteren Liv Tyler

Oppdrift

Rundgren er ofte en meddelsom artist, men det er en side ved musikken han ikke ofte snakker om selv. I oppkjøringen til Rundgrens besøk på by:Larm i Oslo i 2012 hadde Gyldendals litterære magasin Vinduet en liten runde på nett der utvalgte personer ytret seg om sitt forhold til ham. En av hans største fans her hjemme er kanskje forfatter Agnes Ravatn. I sin lille tekst var hun inne på den sterke (sitert etter hukommelsen) religiøs-uten-å-være-religiøs-stemningen som preger enkelte av Rundgrens aller beste sanger.

Sitatene i innledningsavsnittet over her er fra de to sangene «Love Is The Answer» og «Compassion». Førstnevnte er en Utopia-låt, sistnevnte fra soloplata Healing (1981). Konsertfilmen omtalt i starten ble filmet på turneen etter albumet Nearly Human i 1989, ei plate som der Rundgren dyrker soulsidene sine til fulle. Men flere av disse store sangene, de med den enorme oppdriften, de som får en til å ville løfte hendene, inngår i de fleste av hans klassikersett.

Blue eyed soul

Det er for så vidt mange hvite musikere fra de amerikanske forstedene både før, samtidig med og etter Rundgren som har lagd soulinspirert musikk. Rundgren vokste opp i Philadelphia, og byens posisjon i soulmusikkens historie er selvsagt sentral. Philly-soulen lå Rundgren opplagt nær. Han covret for eksempel Delfonics-låta «La-La (Means I Love You)» på A Wizard, A True Star, og soulelementet i vokalen hans er for meg med på å gjøre ham til rockens aller fineste stemme. Jeg burde kanskje ha sagt det med en gang. At Todd Rundgren er min favorittartist i pop- og rockefeltet, gjennom alle tider.

Men Rundgren går altså lenger enn til musikalsk og stilistisk inspirasjon fra soulen. Når han i sentrale låter i katalogen også adopterer språket og en form for holdning, knyttet til samhold, tillit, tro, humanitet og oppbyggelighet fra soulen, står man straks med noe som er mindre vanlig i rockesammenheng.

LES OGSÅ: Se listen! Slik blir kirkemusikkåret 2020

Det religiøse språket

Noe ganger kan man støte på beskrivelser som at soulmusikken er musikk som sitter i kroppen, kommer fra hjertet eller hvor nå sjelen holder til, mens for eksempel pop og rock er mer musikk fra hodet. Om det skulle ha noe for seg, så kan slike beskrivelser, eller vranglesingen av dem, likevel fort ende i sementering av fordommer. Føler liksom ikke den hvite musikken like sterkt? Eller har ikke de svarte tradisjonene hodet like mye med som de hvite? Her kan det fort gå virkelig galt. Samtidig er det noe opplagt og noe som alle kan se, at den afroamerikanske soulmusikken har et annet patos, et annet vokabular til å snakke om tro, håp og følelser, som har mye med utspringet i gospel, i kirken og det religiøse språket å gjøre.

Det er veldig liten grunn til å «kristeliggjøre» soulsidene ved Rundgren. Låten «Love Is The Answer» har riktignok blitt forvekslet med en lovsang, men Rundgren selv gjør et poeng av at han ikke vil tas til inntekt for noen spesifikk religion. Står man da igjen med et slags humanistisk nestekjærlighetsprosjekt som bare låner kirkens, eller en annen kulturs, språk og virkemidler? En musikk som fungerer som religionssubstitutt? Jeg kan ikke helt se det.

Rundgren er litt av en karakter: noen ganger direkte dårlig, tidvis litt av en harrytass i rockemytologisering, veldig ofte helt genial, han er sarkastisk eller noen ganger direkte sprø, en briljant låtskriver, produsent og innovatør og en høyinteressant rockepersonlighet. At han i tillegg kan synge åpent om å trenge gjennom til «the true meaning of the verb ’To Love’», om medfølelse, kjærlighet og lys i et språk med nesten religiøse kvaliteter, er ikke hans minst fascinerende side. Det er absolutt ingenting ved fyren selv som inviterer til utvannet, uforpliktende føleri, men samtidig kommer sangene så åpne at enhver kan legge sin egen virkelighetsforståelse og tro inn sangene. Det er heller ingen svakhet.

Light of the world, shine on me

Love is the answer

Shine on us all, set us free

Love is the answer

Av Ole Johannes Åleskjær

---

Fakta:

• Ampex, 1970
• Runt
• Album Klassiker
• Todd Rundgren

---