Kim Klevs årsbeste / rock&pop:
UTENLANDSKE
Majestetisk finale
Purple Mountains
Purple Mountains
Drag City
Jeg kan ikke huske sist det gjorde så vondt å høre at en musiker er død. Det hadde ikke engang gått en måned siden David Berman ga ut et av sine beste og mest inspirerte album. Jeg hadde nylig oppdaget den rufsete americanaen hans som Silver Jews og Purple Mountains, og funnet en ny venn i de latterlige, selvforaktende og likevel vakre tekstene hans. «The dead know what they're doing when they leave this world behind,» synger han på albumets majestetiske høydepunkt. Hvil i fred.
Håp på tampen
Vampire Weekend
Father of the Bride
Columbia Records
Verden står ikke til påske. På indieyndlingene Vampire Weekends fjerde fullengder presser snøskred, skogbranner og stigende havnivåer fra alle kanter. Det militær-industrielle komplekset blomstrer. De aller rikeste blir bare rikere og rikere. Og likevel finnes det håp, fordi kjærligheten er størst av alt. Det er den smittende overbevisningen om at universet er ålreit, på tross av alt. Man blir litt rørt av at Vampire Weekend klarer å utforske så komplekse temaer på en så uanstrengt måte. Få popband kan skryte seg på å være like smarte låtskrivere.
Svart iskrem
Helado Negro
This Is How You Smile
Universal Music Australia
Roberto Carlos Lange virker som en usedvanlig mild fyr. På sitt beste album til nå som Helado Negro (som betyr «svart iskrem») går alt i et bedagelig tempo. Synther, trommer og gitarer flyter døsig av gårde. Når noen synger, er det med hviskestemme. Det hele låter som en spesielt lun sommerdag. Den kosmiske synth-folken til Helado Negro har noe unektelig middelhavsk over seg, og ikke bare fordi halvparten av sangene er på spansk. Men mest av alt er den enormt medmenneskelig – en påminnelse om at det er mye sant i klisjeen «smil til verden, og verden smiler til deg». NORSKE
NORSKE
Følsom fletterøsk
André Bratten
Pax Americana
Smalltown Supersound
Det har vært et godt år for norsk elektronisk musikk, kanskje særlig den fantastiske subsjangeren elektro. Det kan kanskje best beskrives som maskinfunk-techno med begge beina plantet i afroamerikansk musikktradisjon. Nykommeren Mowinckel gav ut en flott og atmosfærisk EP titulert Veddoha. Men klar best er veteranen André Bratten og hans Pax Americana, som er utgivelsen der han for alvor har funnet sitt eget språk. Som med all virkelig god klubbmusikk, er musikken her like følsom som den røsker i fletta.
En nødvendig klem
Konradsen
Saints & Sebastian Stories
Cascine
Konradsen er en duo, men musikken deres føles som en landsby. De har samplet gamle familiefilmer, opptak av afrikansk folkemusikk, og masse annet sonisk krimskrams. De har invitert nære venner med begrensa sangstemmer til å synge på skiva, og støtt og stadig hører man knirking fra hjemmestudioet der musikken er innspilt. Musikken er like intim som den er storslått, like inspirert av soveromspop som den er av kormusikk. De første gangene jeg hørte gjennom skiva klarte jeg ikke holde meg fra å grine. Saints and Sebastian Stories føles nemlig som å få en klem når du trenger det som mest.
Blir aldri voksen
Spielbergs
This Is Not The End
By The Time It Gets Dark
Lenge leve fuzzpoppen! Spielbergs består av folk som har spilt i flere forskjellige band tidligere, men som aldri helt har funnet formelen. Her klaffer imidlertid det aller meste. Melodiene er kriminelt catchy, riffene svinger som juling, og vrengen er skrudd på full guffe. Spielbergs er i slutten av tredveåra, men de spiller som de fortsatt var tenåringer. Om det høres ut som en fornærmelse, er det ikke ment som det. Bare noen som nekter å drepe guttungen i seg kan lage så livsbejaende musikk.
Olav Egil Aunes årsbeste / klassisk:
NORSKE
Skapermysteriet
Eivind Groven
Sanger. Nyperoser, Sommerfuglen, Til min Gyldenlak, Veronicas bønn med flere
Marianne Beate Kielland (mezzosopran), Nils Anders Mortensen (piano)
LAWO LWC 1178
To av fedrelandets toppmusikere avdekker det «grovenske» skapermysterium, om det går an å si det slik – en stil og et «budskap» fra åndens verden, som sant og visst har folkemusikken i bakhodet, men som ikke ligner noe annet i norsk kunstmusikk. Den liksom bare er der, skapt av å lytte til natur og noen få utvalgte forgjengere, teknisk briljant, men først og fremst organisk, noe som gjør at vi gjenkjenner noe, dypt inne, vi vet bare ikke hva det er.
Kort og godt fryd
FRYD
Kvinnekoret Cantus, dir: Tove Ramlo-Ystad. Unni Boksasp (sang), Trygve Brøske (piano, orgel, harmonium), Bendik Lund Haanshus (gitarer), Magne Vestrum (kontrabass).
Musikkmerket 2L 158 SABD Hybrid SACD pluss Pure Audio Blu-ray
Det som har varmet mest nå på førjulsvinteren, er kvinnekoret Cantus «juleplate» FRYD. Den varsler glede, alvor, undring, skjønnhet og en takk til både vår jordiske mor og Guds mor Maria, altså julefryd. Men, for all del, den holder til atskillige årstider. Det er noe jomfruelig enkelt og ujålete ved denne innspillingen – den vanlige følelsen av at «dette har vi hørt før», er blåst for vindene. Har «O jul med din glede» vært framført så gledelig før?
Verdensbegivenheten
Tan Dun
Fiolinkonserter
Eldbjørg Hemsing (fiolin), Oslo Filharmoniske Orkester, dir: Tan Dun.
BIS 2406/ Naxos Norway
En av de største begivenhetene i norsk musikkliv i år, var premieren på og innspillingen av den kinesiske komponisten Tan Duns nye fiolinkonsert Fire Ritual, som ble skrevet for og framført av Eldbjørg Hemsing, Oslo-Filharmonien er med. Skal vi si samtidsmusikk for folk som ikke liker samtidsmusikk? Ikke noe negativt i det, Tan Duns musikk ligger tett på naturens «originaluttrykk», med fuglesang (fra mobiltelefoner!) og det hele. En norsk prestasjon i høyeste, internasjonal klasse.
UTENLANDSKE
Blikk på jesusbarnet
Olivier Messiaen
Vingt Regards sur l’Enfent-Jésus (Tjue blikk på jesusbarnet)
Martin Helmchen (piano)
Alpha 423/ Naxos Norway
Komponisten Olivier Messiaen kalte seg «teolog i musikk», en som «omsatte» de teologiske byggverkene i toner, han mente det var best sånn – han hadde ikke tillit til at ordene (alene) kunne bære mysteriet langt nok. Hans Tjue blikk på jesusbarnet er et vidunderlig eksempel. Han forestiller seg stjernenes blikk på jesusbarnet, Josefs blikk, stillhetens blikk, kjærlighetens kirkes blikk, søvnens blikk – og «oversetter» det i musikk. Pianisten Martin Helmchen er en ung, virtuos, lyttende musiker som har skjønt hele poenget.
Orgelglede
Joseph Haydn
Konserter for orgel og orkester
Iain Quinn (orgel), Arcangelo, leder: Jonathan Cohen
Chandos 20118/ Naxos Norway
Joseph Haydn skrev en raus håndfull orgelkonserter, det er det ikke alle som vet – cellokonsertene og trompetkonserten er velkjent, men først var han ute med dem for orgel. Tre er nå lagt i hendene på sanne haydenianere – organisten Iain Quinn og ensemblet Arcangelo. Det spilles med liv og ettertanke. Her ville det være lett å dure på, men nei, hver note får synge ledig, orgelet er en del av helheten, ikke noe overspill som drukner resten. I det hele tatt et mønsterbruk i nydelig klang, energisk orkesterspill. Øyner vi litt humor her, også?
Gud til ære
Peter Tsjaikovskij
Den Hellige Johannes Chrysostomos liturgi. Ni hellige sanger.
Det Latviske Radiokoret, dir: Sigvards Kjava
Ondine 1336-2/ Naxos Norway
Hvis vi ikke berøres og beveges av denne, kan det være tid for å oppsøke lege. Østkirkens liturgiske tradisjoner kommer gjerne til oss via inderlige storslåtte innspillinger av mer eller mindre «ekte» åndelig kaliber. Chrysostomos-liturgien har inspirert store komponister i tur og orden, de mest kjente er Tsjaikovskij og Rachmaninov. Denne, nye innspilling av Tsjaikovskijs utgave i full liturgisk mundur, har vakt oppsikt i år. «Vakkert» er ordet. Og det lyser av i rommet. En runde i spilleren hver dag ville garantert skapt en ny verden.
Ole Johannes Åleskjærs årsbeste / rock&pop:
UTENLANDSKE
VHS-drømmerier
Bat for Lashes
Lost Girls
AWAL
Bat for Lashes, det vil si Natasha Khan, har virkelig justert opp synthpopen sin på det knallsterke femtealbumet Lost Girls. Plata er en fascinerende og original tematisering av LA-filmeskapisme og den store følelsen av 80-tallets rulletekstmusikk. Aller best illustrert i åpningssporet «Kids The Dark», en Madonna-lignende «torch song» for 2019. Dette gjennomtenkte opplegget er fullt av gode sanger, filtrert gjennom minnene om vidøyde VHS-drømmerierog 80-tallets lengtende estetikk. Flere ekte 80-tallshelter knivet hardt om topp 3-plasser i år, men en plate om 80-tallet slo dem alle.
Sorgfull minimalisme
Beth Gibbons & Henryk Górecki
Symphony No. 3(Symphony of Sorrowful Songs)
Domino
Krzysztof Penderecki dirigerte, de nasjonale polske radiosymfonikerne spilte, og den tidligere vokalisten i det britiske trip-hop-bandet Portishead, Beth Gibbons, lærte seg den polske teksten og sang. Konserten fra 2014 som kom på plate i år er kanskje ikke den ultimate innspillingen av modernisten Góreckis kjente symfoni, men Gibbons kommer veldig godt ut av det, med en nydelig personlig, og i klassisk sammenheng uvanlig, touch.
Ikke akkurat neo-klassisk bølge, men plata havner midt i et par trender, der gamle høy-/lav-skiller hviskes bort og musikalsk fordypning foregår på mange felt.
Vingeslag av en større fugl
Swans
Leaving Meaning
Young God
«Dette er virkelig bare bråk, det», skal min onkel, pastor Åge Åleskjær, ha sagt etter 20 minutter da en av sønnene hans spilte NY-bandet Swans i bilen en gang på 90-tallet. I likhet med dem var jeg fan. Det er jo stor uenighet om hva vakker musikk er, men det er i alle fall lenge siden Swans var «bare bråk» og begynte å nærme seg hva man kunne kalle mer konvensjonell skjønnhet. Årets Leaving Meaning er et nytt monumentalverk fra bandleder Michael Gira. Kassegitarer bygger sakte, det blir stort, sakralt og ur-skjønt, og som alltid handler det om de store spørsmålene i tilværelsen.
NORSKE
Ei lomme i tida
Arve Henriksen
The Timeless Nowhere
Rune Grammofon
Trompetmester Arve Henriksen har samlet musikk fra mappesystemet på harddisken og gitt ut fire nye album på én gang i LP-boks. Bortsett fra det ene, live-versjonen av Towards Language (2017), kunne de tre andre lett ha vært gitt ut som separate, nye plater fra mannen med den destillerte stilen. Musikken viser litt ulike sider av ham, og aller mest interessant er det kanskje når han nærmer seg det dypt personlige i hjemstedsstemningene på den som er titulert Captured under Mountainsides og, motsatt, når han tar et steg tilbake, til det mer objektive og samtidsmusikk-rettede på Acousmograph.
Makalløs akustisk enhet
Gard Nilssen Acoustic Unity
To Whom Who Buys A Record
ODIN/Grappa
Tett i jazztoppen, og på sedvanlig vis en masse kryssende linjer i besetningene! Trommis Gard Nilssen er blant mye annet med i polsk-norske Maciej Obara Quartet, med knallplate på ECM i år. Men i det store Gard Nilssen-året (årets Artist in Residence på Moldejazz), har jeg landet på Acoustic Unity-plata hans. Her er det gammaldags thump! –thump! –thump!, grassat groove og energi, og for en deilig lyd, da. Sånn triospilling er det nok bare mulig å få til med kombinasjonen av stor musikkjærlighet og lang erfaring i samspill. Og sånn lyd: Kan man gjette på gamle, tyske studiomikker og ellers null mikk-makk?
Rørende ned til strengefestet
Erlend Apneseth Trio
Salika, Molika
Hubro
Noen av låtene på Erlend Apneseth Trios tredje album Salika, Molika har innslag av sang eller fortellerstemmer fra opptak fra folkemusikkarkivet i Jølster. I blanding med Apneseths hardingfeleklanger, elektronisk bearbeidet lyd og en backing for anledningen utvidet med trekkspiller Frode Haltli, skapes et helt særegent sound, fullt av hukommelse, tradisjon og eksperimentering. Plateselskapet Hubros 10-årsjubileum har blitt behørig feiret i år, og Apneseth er definitivt én av dem som har stukket ut sitt eget felt innenfor det kulturlandskapet dette plateselskapet har vært med på å muliggjøre.
Sunniva Thomassens årsbeste / klassisk:
NORSKE
Hele registeret
Lise Davidsen
Lise Davidsen
Esa-Pekka Salonen/Philharmonic Orchestra
Decca
2019 vil huskes som året da sopranen Lise Davidsen gjorde sin store entré på den internasjonale scenen. Hennes debutalbum med lieder av Wagner og Strauss viser hvorfor dette er en sjelden begivenhet. Hos Davidsen står teknikk og uttrykk i særklasse, og hun veksler lett mellom kraftfull varme og en betagende mildhet. En klanglig kjerne gjennomstrømmer samtidig stemmens mange sjatteringer, og kommer til sin rett både lyst og mørkt i registeret. Bemerkelsesverdig!
Musikalsk lek
Vilde Frang / Michail Lifits
Paganini & Schubert: Works for Violin & Piano
Warner Classics
Denne utgivelsen får selv skeptikere til å forstå hvorfor Paganinis fiolinlitteratur er interessant. Hos Vilde Frang blir de tekniske utfordringene en musikalsk lek fremfor overfladisk akrobatikk, så Paganinis musikk fremstår som sedvanlig suveren, men i tillegg uvanlig emosjonell. Når den følsomme Schubert på sin side blir like suveren som Paganini, er det bare å applaudere.
Moderne blikk på Bach
Nils Anders Mortensen
Bach: Ouvertüre nach Französischer Art
Lawo Classics
Y En merkelig og vellykket perle av et album. Nils Anders Mortensen spiller Bach på moderne flygel som om han spilte på en cembalo, men uten at alle tonene overskygger de innfløkte musikalske linjene. Den komplekse rytmikken og pulsfølelsen gjør ofte at musikken ramler avgårde på en måte som kan gi følelsen av å høre en slags jazzlåt. Resultatet er et vakkert og litt uvant musikalsk uttrykk – et moderne blikk på Bach som samtidig er både innenfor og utenfor rammene av komponistens egen tid.
UTENLANDSKE
Gjennomarbeidet
Igor Levit
Beethoven: The Complete Piano Sonatas
(Sony Classical)
Beethovens komponerte sine 32 klaversonater mellom 1795 og 1822. Igor Levit følger komponistens stilistiske utvikling gjennom dem alle: I de tidlige sonatene påvirket av Mozart og Haydn, hvor Levit retorisk deklamerer utsagn i alle stemmer. I sonatene fra Beethovens mellomperiode, hvor Levits vakre musikalske linjer peker mot komponistens gryende romantiske stil. I de siste sonatene, hvor Levit briljerer i de tekniske utfordringene uten at det går på bekostning av sangbarheten, i et gjennomarbeidet Beethoven-album.
Organisk og personlig
Emmanuelle Bertrand
Bach: Complete Cello Suites
Harmonia Mundi
Blant utallige versjoner av Bachs solosuiter, er Emanuelle Bertrands versjon vel verdt å trekke frem. Utgivelsen fremstår som organisk og personlig, uten de store faktene, men heller ikke så forsiktig at den blir anonym. Klangen i tarmstrengene bidrar en ru stofflighet, som sammen med Bertrands nyanserte uttrykk skaper en nærhet til det utadvendte i det innadvendte.
Krypinn
Matthias Goerne/ Leif Ove Andsnes
Schumann: Liederkreis Op 24 & Kernerlieder, Op.35
Harmonia Mundi
Baryton Matthias Goerne og pianist Leif Ove Andsnes tilnærmer seg Schumanns romantiske lieder med varhet og varme. Uttrykket er velbalansert selv i fortvilelsen, og tidvis naivt på grensen til det sentimentale. Goernes mørke klangfarge og Andsnes fortrolighet i akkompagnementet skaper et krypinn i de mørke skoger, hvor jeg kan bli lenge.
