Svovelpredikant på bærtur

Mottakelsen av Ghosteen, det nye albumet til Nick Cave & the Bad Seeds, har vært ekstremt positiv. På nettsida Metacritic, som samler sammen anmeldelser fra viktige engelskspråklige medier, har plata en foreløpig poengscore på 99 av 100. Det er så nær perfeksjon som det går an å komme. Kun Abbey Road ruver høyere.

Jeg hører virkelig ikke storheten. Tvert imot: I mine ører er det 17. albumet til Cave & co. i beste fall veldig kjedelig, i verste fall noe svulstig surr.

Ensom majestet i New Age-landskap

Ghosteen kan nok lett framstå som en genistrek. Det er et dobbeltalbum på en drøy time. Klassiske rockearrangementer har blitt forkastet til fordel for svevende synth-landskaper, inspirert av hippienes kitchy New Age-musikk. Og Nick Cave, den store tekstforfatteren, befinner seg i ensom majestet i dette overjordiske universet. Han har endelig funnet Håpet.

Å utfordre konvensjoner gjør ikke nødvendigvis det man lager noe bedre. Problemet med slike innvendinger, er at man risikerer å høres ut som en veldig konservativ lytter: «Nick Cave var bedre når han lagde rock'n'roll!». Men jeg elsker synthmusikk, særlig den sorten som er inspirert av horoskop. Det er bare ikke noe som kler Caves helt unike gaver.

 

LES OGSÅ: Bob Dylans «kristentrilogi» fyller 40 år. Det skapte mye uro blant fansen

Sørstatsgotikk, ikke Crocodile Dundee

Det er lett å glemme at Nick Cave er født og oppvokst i Australia. Lite ved verken oppsynet eller dialekten hans skriker Crocodile Dundee, for å si det sånn. Snarere framstår han som en slags arketyp av en amerikansk sørstatsmann.

Både på scene og på plate har han karismaen til en skarpkledd svovelpredikant, som sammen med The Bad Seeds bruker arven fra sumprock og deltablues til å kanalisere bibelbeltets bekmørke kollektive ubevissthet. Tonen er like mye voodoo som tungetale.

Bibelsk inspirasjon og heroinens demoner

I et fantastisk essay titulert «The Flesh Made Word», som han framførte på BBC i 1996, forteller Cave hvordan Bibelen har hatt enorm påvirkning på ham. «Følelsen jeg fikk av Det gamle testamentet, av en ynkelig menneskehet som led under en despotisk Gud, begynte å sive inn i skrivingen min. Alt jeg trengte var å gå på scenen og åpne munnen, og la Guds forbannelse brøle gjennom meg.»

Dette var en destruktiv besettelse. I turnéfilmen The Road to God Knows Where fra 1990 ser han sliten og deprimert ut – først et tiår senere skulle han klare å riste av seg heroinens demoner. Noe var imidlertid i ferd med å forandre seg med The Bad Seeds' første viktige album, Let Love In (1994).

Nick Cave hadde lest evangeliene, «disse fire vidunderlige prosadiktene», på nytt. «Det var gjennom Jesus jeg blitt gitt muligheten til å omdefinere mitt forhold til verden. Stemmen som nå talte gjennom meg var mildere, tristere og mer innadvendt», skriver Cave. Han deler det han ser på som Kristus’ forakt for organisert religion – som har blitt systematisk underspilt av kirken, av åpenbare grunner. Ikke minst ser han på Jesus som en person som var fullstendig i kontakt med skaperkraften, det guddommelige, som finnes i alle mennesker.

LES OGSÅ: Tomrommet etter faren undersøkes hos Louien, som har laget et av årets beste norske debutalbum

Friksjonsløst sololøp

To av de beste platene til Nick Cave & the Bad Seeds er fra denne siden av tusenårsskiftet, så de blir ikke nødvendigvis dårligere med alderen. Dig, Lazarus, Dig!!! er like groovy som den er latterlig – en gjenfortelling der Lazarus våkner til live som en lasaron i New York. Mens det gospel-svøpte dobbeltalbumet Abattoir Blues / The Lyre of Orpheus inneholder flere melodier så kjærlige og skjønne at de kan ta pusten fra av en.

Hovedårsaken til at disse albumene er så solide, er samspillet mellom Nick Cave og The Bad Seeds. Ghosteen bygger på en feilslutning om at ordene til Cave er det eneste som gjør musikken deres bra. Men med bandets fullstendig overlatt til kulissene, har han ingen å spille mot. Friksjonen i melodiene, og ikke minst tekstene, er borte.

Det er ett lysglimt på Ghosteen. «Leviathan» føles som en låt, ikke en retningsløs suite. Det er noe mystisk og sjamanistisk ved den, takket være indiske tabla-trommer og et kor som får ordene «My oh my» til å låte førspråklige. «I love my baby and my baby loves me», messer Cave. Her høres det ut som han er i kontakt med åndene, eller spøkelsene, som albumet er oppkalt etter. Ellers er musikken altfor hverdagslig, mer dagboknotater enn stor diktning.