Musikken kan gi kjærligheten et språk

Kjærligheten er størst av alt. Noen mener den er meningen med livet, at den er grunnen til at alt eksisterer, at den er Gud. Andre mener man nesten må være litt gjerrig med kjærligheten, passe på å ikke si for ofte at man elsker noen. Og for mange har ordet «kjærlighet» en hul klang – en serie glinsende bokstaver du kan kjøpe på Nille og henge på stueveggen.

Når Taylor Swift snakker om sitt syvende studioalbum, titulert Lover, kan det være litt vanskelig å helt skjønne hva hun mener med «kjærlighet». Mot slutten av siste spor på skiva har hun en liten monolog, hvor hun blant annet sier at: «I wanna be defined by the things I love … I think that you are what you love.» Om ikke hult, så kjennes det i hvert fall vagt. Hva mener du med å «elske», Taylor?

Grunnen til at mange sliter litt med begrepet «kjærlighet», eller «love», er at det er en følelse som ikke helt lett lar seg beskrive. Den kan bare kjennes. Heldigvis har musikk den magiske egenskapen at den er i stand til å oversette Kjærligheten. Ikke minst får de beste melodiene til Taylor Swift det til – mye bedre enn et litt halvhjerta spoken word-parti.

LES OGSÅ: Journalist Olav Solvang samler kristenrocken mellom to permer.

Ungdomsskoleeleven i oss alle

Jeg er en fyr som nærmer seg 30 år. Men da jeg nylig hørte «Fifteen», en sang fra Swifts andre album Fearless (2008), fikk jeg hjertet i halsen. «When you're fifteen and somebody tells you they love you / you're gonna believe them,» synger hun. Her var Taylor Swift 18 år gammel, og preket både til en yngre versjon av seg selv og alle jenter på femten der ute i verden. Men det fantastiske med «Fifteen» er at den snakker til den følsomme ungdomsskoleeleven i oss alle – enten du er gutt, jente, eller noe et sted i mellom.

Den gang var Swift den største unge kvinnelige countrypop-artisten gjennom tidene. Fearless var det mestselgende albumet i USA, og motbeviste antagelsen fra plateselskaps-menn at det ikke fantes noen unge folk, spesielt ikke jenter, som brydde seg om country. Det må ha vært et ekstra slag i trynet at Swift var en begavet låtskriver; flesteparten av sangene på skiva var skrevet av henne alene, uten hjelp fra noen andre.

Kjærlighetens farger

Mange av låtene til Taylor Swift er kjærlighetssanger. Så det er egentlig ikke noen grunn til at akkurat Lover skal bære den tittelen. Det kunne like gjerne vært navnet på Red (2012), som fortsatt er hennes beste album og en av de største popplatene fra dette tiåret. Rødt er tross alt kjærlighetens farge, koloritten av hjerter som står i brann.

Lover er innpakket i et regnbuefarget lydbilde. Etter to album med en ganske tung syntetisk lyd – særlig gråtonene til den selvopptatte forgjengeren reputation (2017) – kjennes Lover som en tilbakevending til mye av det som får Swift til å skinne. Ikke for det: Det er mye elektronisk pop her. Men på en sang som «I Forgot That You Existed» høres synthene ut som et korps med vatt stappet ned i messingblåserne. Lyden er varm.

Albumets hovedprodusent, side om side med Taylor Swift, heter Jack Antonoff. Han bidro også på de to forrige skivene hennes. Kanskje er det fraværet av kolossen Max Martin som utgjør forskjellen. Eller kanskje Swift og Antonoff har modnet sammen. To av de flotteste sangene på Lover bygger videre på arven fra country-mekkaet Nashville. Der tittelsporet har en klassisk kvalitet ved seg, ikke helt ulikt musikken til Kacey Musgraves, bidrar Swifts gamle forbilder Dixie Chicks på forbausende underspilte «Soon You'll Get Better».

LES OGSÅ: Begynnelsen på Bob Dylans periode feirer 40 år.

Ikke lenger 22

Sistnevnte sang handler om morens pågående kamp med kreften. Den viser hvor levende tekster hun skriver på sitt beste: «The buttons were tangled in my hair / In doctor’s office lighting, I didn’t tell you I was scared / That was the first time we were there / Holy orange bottles, each night, I pray to you / Desperate people find faith, so now I pray to Jesus too».

Samtidig har Lover noen feilskjær og flere anonyme sanger, så det er vanskelig å se grunnen til at den er en time lang. Singelen «You Need to Calm Down» har fått kritikk for å være vel korttenkt, fordi Swift trekker paralleller mellom sine nett-troll og truslene skeive folk møter i livene sine. Men det er åpenbart at Swift vil godt og befinner seg på riktig side av historien.

I sine mange inspirerte øyeblikk viser Lover at Taylor Swift ikke lenger føler seg 22, eller 15, men for alvor er i ferd med å bli voksen.