Folkemusikeren Benedicte Maurseth fra Eidfjord i Hardanger er forankret i en ubrutt tradisjon tilbake til tidlig 1700-tall, men er også en sann visjonær. Slik blir hennes nye album lansert. Det inneholder for det meste hennes variasjoner av gamle slåtter. Onsdag åpner Hardanger Musikkfest 2019 med verdenspremiere på verket Hárr – ny musikk som hun har komponert rett ut av egne røtter.
Samspill
I helgen befinner hun seg på yndlingsplassen i Strandebarm der hun gjør siste forberedelser før verket Hárr skal ha verdenspremiere i Gamle Eidfjord kyrkje.
– Grunnstammen i alt jeg gjør er folkemusikken. Jeg har laget slåttetemaer som jeg har sendt til de andre musikerne. I april møttes vi, og mandag møtes vi igjen, forteller hun.
De andre som spiller med i verket, er den tunisiske fiolinisten Jasser Haj-Youssef, jazzbassisten Mats Eilertsen og Håkon Stene, perkusjonist med spesialisering innen moderne musikk og tidligmusikk.
– Jeg liker at de som er med også preger verket, sier Maurseth.
Rotfestet som hun er i hjembygdas tradisjon, søker hun aktivt etter impulser i møte med andre musikere og sjangre. Ingenting står noen gang stille, er hennes credo. Hun har samarbeidet med kunstnere som Jon Fosse, Svein Tindberg, Anne Marit Jacobsen, Knut Hamre, Berit Opheim og Nils Økland.
Økland-epoken
Hennes snart 30 år lange læretid med spelemannen og sambygdingen Knut Hamre er belyst i flere plateinnspillinger og ikke minst i boka Å vera ingenting der de samtaler om kunst, diktning og mystikk. I forbindelse musikken hun nå leverer på plate og festival, snakker hun varmt om folkemusikeren og komponisten Nils Økland.
– Han har hatt en kjempepåvirkning på en hel generasjon felespillere, sier hun og nevner navn som Anne Hytta og Erlend Apneseth.
På hennes nye album kommer Økland-påvirkningen til uttrykk på det seks og et halvt minutt lange sporet «Og fargane skiftar på fjorden». Hun kaller det en forlengelse av huldreslåttene etter mesterspillemannen Erik Medås (1733-1805) – en av de tidligste tradisjonsbærerne der Knut Hamre og Maurseth selv er de to siste leddene i levende linje.
– Det er starten på såkalt lydarspel, musikk brukt til noe annet enn dans. Den mer abstraherte formen jeg utvikler med fargene på fjorden er i tradisjonen etter Nils Økland. Han har åpnet opp for hva ei hardingfele kan brukes til av lyder og klanger. Noen vil kanskje si det ikke har noe med hardingfele å gjøre, men det har alltid vært diskusjoner om hva som hører med og ikke.
Vokter helligdom
Hun hører stadig folkemusikere snakke om at musikken skal være fri.
– Men i redsel for at musikken ikke blir riktig tatt vare på eller at det blir bra nok, greier vi ikke alltid å leve ut våre idealer. Å forsvinne ut i lengre improvisasjoner slik for eksempel spillemannen Bjarne Herefoss kompromissløst kunne gjøre, det har jeg ikke møtt noen som har turt. Spelet har heller stivnet til i kravet om å hegne om det siste hellige, sier Maurseth.
I dag er hun redd musikken er låst i idealer som ikke er sanne. Hos musikere i jazz og barokk har hun møtt en improviserende frihet som utfordrer og inspirerer.
– Jeg vil ikke kalle tradisjonen en byrde. Jeg er glad for alt jeg har lært og fortsatt lærer. Mange vil si at vi i dag er frie med tanke på alle de ulike konstellasjoner og sjangerkrysninger folkemusikere inngår i. Likevel er vår tid innen slåttetradisjonen kalt for kopieringsalderen. Det var en mye større frihet opprinnelig. Den friheten har vi mistet. Musikken for solo hardingfele er ikke notert på noter. Da er det ingen grunn til at den skal behandles som om den var det. Jeg prøver så godt jeg kan å frigjøre meg fra egne og andres forventninger til hvordan det skal klinge. Å ta større sjanser som Bjarne Herefoss, og gjøre en slått på fire minutter til nitten, er helt vilt og uhørt å gjøre i dag, sier hun.
Langsomt
– Hva skal vi lytte til for å høre hva du gjør som er annerledes?
– Generelt stemmer jeg fela mye lavere enn de fleste. Jeg bruker tarmstrenger og en barokkbue. I valget av et repertoar som er preget av lydar- eller huldreslåtter, blir det hele langsommere og kanskje mørkere. Jeg strekker i slåttene og gjør gjerne langt flere repetisjoner for så kanskje å bryte ut i en lengre improvisasjon. Mye er improvisert i øyeblikket.
Folk som ikke kjenner slåttespill vil kanskje ikke legge merke til det. Selv spiller hun musikk hun har levd med siden hun var barn. Hvis det ikke er for å lære det bort, skjønner hun ikke vitsen med at hun skal prøve å spille det likt hver gang. Det vil hun uansett ikke klare. Å spille på kappleiker har hun sluttet helt med. Det gjør henne bare kjempenervøs, og hun blir aldri noe annet enn en skygge av seg selv når hun skal prestere på den måten.
– Men jeg håper folk intuitivt kan oppleve at det er noe friskt over musikken på albumet. At det er noe som skjer der og da slik du kan når du hører på jazzmusikk. Det er ikke alltid du vet når jazzmusikere spiller noe planlagt eller fritt.
Ni variasjoner
– Hvilken slått ga mest bråk med læremester Knut Hamre?
– På huldreslåtten på spor tre synes han det var vel mange variasjoner. Men han er utrolig tolerant og støtter det. Vi spiller svært kjente ting som er spilt inn av så mange. Om jeg forsøker meg på å åpne opp, så er det ingen fare for at tradisjonen forvinner eller dør ut. Når det er sagt, tror jeg også noe må gå tapt – det er også en del av tradisjonen, sier Benedicte Maurseth.
Hun minner om det som fortelles etter Tarkjell Aslaksson Austad: «Tarkjell sette upp nye slåttar og gjorde gamle slåttar ut i mange: Han e inkji fullt goe spilemanne, fyrr an kann gjere ein slåtte ti nie, sa han»
