Musikk

Hjem til småbruket

Tove Bøygards nye plate heter Jord. Det elementet skal hun bli enda bedre kjent med framover, nå som hun snart skal vende tilbake til Hallingdal for godt.

Tove Bøygards nye plate handler også om å flytte hjem, til småbruket hvor hun tråkket barneskoene i Hallingdal. Det skjer til våren. Kjæresten, Espen, som hun kaller «en asfaltgutt fra Oslo Øst», er allerede i ferd med å bli omskolert til grisebonde. Selv er hun, tross alt, vokst opp i den gamle bygningen fra 1850 som ligger 750 meter over havet. Omstillingen fra urban musiker til bondekjerring skal gå rimelig greit, tror hun.

– Det blir å flytte inn i et annet­ rom, inn i stillheten. Uten TV og trafikkstøy, uten hele tiden å måtte være «på». Vi har vært ofte på Skrindo de siste årene, og kjent at vi eier tiden og tankene våre mer enn vi gjør i byen. Den roen, den nærheten til naturen­, jorda og de enkle tingene, er også et bra utgangspunkt for å skrive sanger med et solidarisk hjerte. Det går en rød tråd fra å kjenne­ mold i nevene til å rette ryggen mot likegyldigheten, sier Tove Bøygard.­

Trenger ferdamann

Gjennom flere tiår har 52-åringen skrevet sanger om rettferdighet. Men hun har også jobbet 25 år på gata i Oslo blant rusmisbrukere. Å betrakte­ nøden og urettferdigheten fra sitt eget skrivepunkt, blir annerledes enn å se den på nært hold. Ikke som forbipasserende, men som følgesvenn. Da hun jobbet på Sprøytebussen, traff hun stadig folk som var «på kjøret». De var ofte gitt opp av andre, noen ganger også av seg selv.

– Jeg prøvde å møte dem som den de var, ikke den de var blitt fortalt at de burde ha vært. Jeg hjalp dem, og de hjalp meg; vi har alle behov for omsorg. Kampen for å leve, ja overleve, gjelder vel de fleste av oss. Uten et slikt hjerterom for hverandre, er vi ikke lenger folk. Uten empati og raushet, har vi ikke lenger et hjerte. Derfor skrev jeg «Ferdamann». Jeg tror vi alle trenger et møte med en ferdamann, for «vi skal ikke tåle så inderlig vel...»

– Kan en slik hjerteholdning gjøre folk rusfrie?

– Det tror jeg det kan. Samtidig må vi akseptere at ikke alle blir rusfrie, men at de uansett kan leve et etter forholdene godt liv med selvmedisinering.

Klasseskille

Urettferdig-
heten hun så på gateplan i hovedstaden, har Tove Bøygard også sett i det hun kaller «en stadig voksende høyrepopulisme i verden». Hun føler seg hjemme i arbeiderklassen, men uavhengig av klasse, har hun sett det hun kaller «hønu og hana som berre ser seg sjøl». Det resulterte i låten­ «Fjør».

– Den er til de som ikke vet noe om raushet. De som ikke er villig til å gå ned i levestandard for å gi andre et anstendig liv. De som plasserer problemene hos naboen, i stedet for i et system som ikke fungerer.

Tove Bøygard ser dette i Norge, men nå tydeligst i USA.

– Med Donald Trump som president, favoriseres de rike mer enn noen gang. Mens middelklassen er i ferd med å miste både tilhørigheten sin og inntektsgrunnlaget sitt.

– Likevel er det mangfoldige millioner i sistnevnte gruppe som har stemt på Trump?

– Det er fordi han har lykkes med å sette grupper opp mot hverandre, og bygd opp under klasseskillet. Hjertet mitt banker for småkarsfolket, de som også bygde landet vårt. Sliterne som gjorde sin plikt, levde nøysomt, men likevel slet med å få endene til og møtes. Det er dette vi må stå opp imot. Det er dette jeg vil bruke musikken min til.

Høy list. Tove Bøygard tror fullt og fast på at hun ved å bry seg om andre, også kan få det bedre med seg selv. Men mer lykkelig? En kveld hun satt i skrivestua på Skrindo og kjente på ordet, skrev hun «Lukka».

– Låten handler om å ikke legge lista for lykke for høyt, for da er det lett å bli skuffet. En av mine beste venner gikk hele livet og ventet på drømmeprinsen, på drømmejobben, på dagen da alle sorger skulle bli slukket. Dét var bakteppet for teksten. Etter at venninna mi fikk kreft, og nå kjemper for å overleve, har sangen fått en ny mening.

– Tror du man blir lykkeligere av å flytte fra byen til bygda?

– Ikke nødvendigvis lykke ligere, nei. Bygdedyret har knuget mange. Jeg tror de fleste som har vokst opp i bygde-Norge har merket det. Jeg har sett hvordan bygdedyret har hatt makt over en av mine nærmeste. Vi trenger bygdedyr like lite som vi trenger dyr i bur, så slipp dem løs! Slipp oss løs!

Countrypunk

Når Tove skal beskrive musikken på Jord, lander hun til slutt på at den rommer alt fra countryviser til countrypunk. Etter å ha tenkt seg om litt, sier hun at avstanden mellom stilartene egentlig ikke er så lang. Selv om det er gått 35 år siden hun - 17-år gammel - flyttet fra bygda, først til USA, deretter til hovedstadens Blitz-miljø, hvor hun med hår i alle mulige farger og retninger startet punkbandet Perler for svin, så handler musikken fremdeles om «tre grep og sanningi midt i trynet».

Albumene som i senere år er blitt til i skrivestua på Skrindo i Hallingdal, har uansett hatt en annen puls enn den som slår i storbyen. Sammen med søsteren Anita i duoen Bøygard, ble hun Spellemannominert i countryklassen for Blågras på Skrindo i 2014. Med sine egne utgivelser, Tove Bøygard (2010) og Blåe drag (2017), fant hun sin egen musikalske plattform.

– Musikken min er gjerne enkelt skrudd sammen, men den handler ofte om vanskelige ting.

Vårt Land anbefaler

1

1

Mer fra: Musikk