Det kan kjennes rart at «botssalmer» vinner pris, det hører ikke sammen. Men det gjør det, kritikerne i det renommerte, engelske tidsskriftet Gramophone kåret i høst nyinnspillingen av Schnittkes Psalms of Repentance (botssalmer) til årets beste album i korklassen, det er Den estiske filharmoniens kammerkor som synger. Og etter boten kommer lisen, Arvo Pärts Magnificat og Nunc dimittis. Det er som det skal være.
Et gudshus
Schnittkes svære verk for a cappella kor – Psalms of Repentance – er ikke liturgisk i sitt vesen, det lever i den russiske og romerske liturgiens utkant. Tekstene er «nye», fra 1500-tallet – de står i nervespennet mellom Gud og hans vimsete skapninger. Den slags fristes vår tid til å lage filosofiske diskusjoner av, si at botens tider heldigvis er over, det er selvpining. For Schnittke, derimot, er den «samtid». Boten treffer ikke hodet, den sitter i kroppen til den går over og har gjort sitt – den er en nødvendig del av syklusen. Det handler om at det lille blir stort, angeren fører til frihet. Det er Schnittkes poeng, det er uttrykket – musikken følger teksten, den styres av teksten. Så kjenner vi det også i kroppen.
Finnes i et gudshus
Det estiske koret lar toner sveve, fast og intenst, vakkert, klart og dissonerende under taket og mellom veggene i den gamle St. Nikolaus-kirken i Tallin, hvor opptakene er gjort – her er boten sagt og sunget før. «I en kirke kjenner jeg at jeg er sammen med alle som gjennom århundrene har vært her – usynlige, men til stede», sier Schnittke i et intervju med forfatteren Alexander Iwaschkin i boken Alfred Schnittke – über das Leben und die Musik: «Jeg opplever gudshuset som et røntgenapparat som gjennomlyser alle. Alt som er frosset begynner å pulsere, det gode, som det onde. Gudshusets energier og spenninger får kreftene til å røre på seg.»
Lån
Alfred Schnittke (1934–1998) er – ved siden av Dmitri Sjostakovitsj og Sofia Gubaidulina – Russlands mest markante i sin og vår tid. Han vokste opp med en ortodokstroende mor og jødisk far. Selv var han konvertert katolikk, men også fascinert av det lutherske – «det rasjonelle», som han sier. Dypest sett opplevde han Den ortodokse kirken som et slags hjem, men så at Den katolske kirke forente det meste. Dette konglomeratet passet Schnittke, som levde ut sin musikk i en kameleontilværelse, han «lånte» av andre, siterte musikk fra andre epoker, skrev det om til hildringer i sin egen musikk, det er hans stemme. Slik komponister for øvrig har gjort det til alle tider. I Iwaschkins bok sier han at «da jeg så meg rundt etter min stil, var alle stilene opptatt. Så ble min et konglomerat av stiler. Lag på lag av gammelt og nytt 'snakker' på tvers av århundrer, det er blitt mitt.»
LES OGSÅ: Mange har gitt det beste gjennom sine rekviem.
Brenner
Følelsene brenner når en hører Angerens salmer. Så forsvinner ordene, siste salme nynnes og synet løfter seg over den jordiske horisonten. 1500-tallsteksten tar en vending og Schnittke fanger den opp, vi hører ordet «blomster» og sangen leter seg frem etter harmonier og gjenfinner røtter, en magisk vending tilbake til det skjøre. Koden er:
Hverdagens drømmer, skygger, fristelser
er hverdagens skjønnhet
Det mangesidige livets magi
det forsvinner, som blomster, som støv, som skygger.
Her ligger Schnittkes kraft, en mytisk kraft i en tid fattig på myter – speil i speil, vannflater, spindelvev, tiden går. Angst og skjønnhet vevd sammen til noe sant.