Musikk

Stiklestad i Operaen

Operaen feiret ti år med Norges «nasjonaloratorium» i helgen. Heimferd gir hele tiden solistene noe ordentlig å bite i.

I anledning tiårsjubileet for operahuset i Bjørvika har Den Norske Opera & Ballett i helgen gitt to fremførelser av den store, dramatiske kantaten Heimferd, komponert av Ludvig Irgens-Jensen til tekst av Olav Gullvåg. Emnet for kantaten er kristningen av Norge i tiden rundt Olav Haraldssons hjemkomst og hans død i slaget på Stiklestad i 1030.

Verdensgeni

Ludvig Irgens-Jensen (1894–1969) var født og oppvokst i Oslo, studerte filologi­ og ble først kjent som sangkomponist. Orkesterverket Passacaglia fikk godord fra internasjonale størrelser som Stravinskij og Toscanini, og i 1934 skrev Dagbladet at Irgens-Jensen nå var «utropt til verdensgeni»!

Forfatteren Olav Gullvåg (1885–1961) vant konkurransen om teksten til 900-årsjubileet for Stiklestad, men han var omstridt i Trondheim på grunn av språksaken rundt byens navneskifte til Nidaros. Heimferd ble derfor uroppført i Oslo. Kantaten ble til gjengjeld en umiddelbar suksess, og fikk mange oppførelser de neste årene. Det Norske Teatret laget en iscenesatt versjon i 1947.

Den Norske Opera & Ballett bør gratuleres med valg av jubileumsverk. Irgens-Jensens musikalske ideer i Heimferd er kanskje noe mer ensfargede enn for eksempel i det verket som har vært mest spilt i nyere tid, sangsyklusen Japanischer Frühling, fra 1950-årene. Likevel er dette helt klart musikk som lever, også foran dagens publikum.

LES OGSÅ: Går det an å dyrke en struttende krigsbegeistring og senere slå den i hjel med en opera?

Sagaer og åsatro

En av grunnene til dette er et paradoks. Olav Gullvågs tekst er såpass uvanlig i sin målform og så rikholdig på referanser til sagaene og åsatroen at den blir esoterisk og temmelig krevende for publikum. Men samtidig klinger disse ­ordene og formuleringene ganske unikt – og uten ­banaliteter. Irgens-Jensen tar tak i denne tekstens muligheter og dramatiserer den på en måte som fenger oss.

Eller sagt på en annen måte: Både tekst og musikk innbyr til et dramatisk og intenst foredrag; solistene har liksom hele tiden noe ordentlig å bite i. Verket blir dermed gjennomgående virkningsfullt i sin presentasjon av både den nye og den gamle tid. Et eksempel er kongens rolle, som rommer både den gamle tids maktbrynde og den nye tids idealer om ydmykhet.

Sunn baryton

Fremførelsen på fredag var god. Den lange rekken av sangpartier var fordelt på ni solister. Thor Inge Falch som kongen har et visst vibrato og stemmen fremstår som ganske spent, men hans tenor klinger og den fungerer i spillet mellom det aggressive og det ydmyke.

De øvrige solistene med Trond Halstein Moe, Marius Roth Christensen og Eli Kristin Hanssveen i spissen, var alle gode. Jeg merket meg Martin Hatlos sunne baryton. Kor og orkester ledet av Peter Szilvay (med korinnstudering ved David Maiwald) var på høyt nivå.

En fullsatt sal tok imot Heimferd med jubel.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk