Norske artister satser i countryens hjemland

Norske Darling West har fått et par tær innenfor det amerikanske­ countrymarkedet.­ I anmeldelsen av deres ­andre ­album, ­Vinyl And A Heartache fra 2016, skrev Dagbladets Øyvind Rønning: «Darling West spiller fletta av Nashville». Han betegnet ­vokalist Marit Kreken som «Norges best bevarte hemmelighet på vokalsiden».

To uker før de slipper sitt tredje­ album, The While I Was Asleep, er ­Darling West klare for et nytt besøk «over dammen», til Kansas Folk Alliance Festival. I fjor høst spilte de på Americana Music Festival & Conference i Nashville.

– Hvorfor satser dere så hardt på et marked hvor det kryr av gode countryartister fra før?

– Rent stilmessig er USA midt i smørøyet for oss. Det er rett og slett stas å spille der. De har et stort countrypublikum, og det er naturligvis gøy at såpass mange av dem vil høre på oss. Det er ­likevel ikke å slå igjennom i USA som er drivkraften, men å bli ­inspirert som musikere, sier vokalist Mari Kreken i Darling West.

LES MER: Vil ha mer mangfold i kristen musikk

Familie

Hun sier countrymiljøet i USA er utrolig sammensveiset, og at artistene heier hverandre fram som om de skulle være i en stor familie. Darling West-medlemmene er blitt godt kjent med artister de lenge har beundret, for eksempel Willie Watson (grunnleggeren av Old Crow Medicine Show), Sam Outlaw og Aaron Lee Tasjan. Alle er artister i 30-årene, altså på deres egen alder.

– Å bli tatt inn i varmen på den måten er utrolig flott. Det er et bra countrymiljø i Norge også, men her er vi fremdeles et ­nisjeband. I USA er country kjempestort.

– Er det umulig for dere å slå igjennom i USA?

– Det er vel ikke helt umulig, men et gjennombrudd virker langt unna. Selv om vi ønsker oss et størst mulig marked, er det nok mest realistisk å satse på Europa. Da kan det være bra markedsføring å ha fått en viss oppmerksomhet i USA. Alle som liker country, ser jo til USA, konstaterer Mari Kreken.

LES MER: Glenn Campbell fant troen og levde ut drømmen

Tippoldefar i Norge

De norske countrykollegaene i Jonas Aasen & The Wranglers har ennå ikke nådd samme popularitet som Darling West, hverken i Norge eller i USA. Men interessen for amerikansk country, og drømmen om å markere seg der, er like stor. I 2015 skulle de spille flere konserter der borte, blant annet på South By South-­
west i Austin i Texas. Da bussen deres krasjet med en trailer, måtte denne konserten avlyses.

– Vi rigget oss i stedet til på baren Hole In The Wall i Austin, som var stambaren til Townes Van Zandt og Steve Earle, to av våre store helter. Det ble kjemperespons! Siden vi bare hadde­ gitt ut en EP, som fort ble utsolgt, måtte vi brenne nye CD-er ­etterpå for å dekke etterspørselen, forteller Jonas Aasen, ­vokalist i bandet som varmet opp for The Jayhawks da de spilte på Rockefeller.

– Men vi trodde jo ikke at de nødvendigvis syntes vi var bedre­ enn flere av de bandene de ­vanligvis hørte på.

– Hvorfor ga de så god ­respons, da?

– Mange amerikanere har vel en tippoldefar fra Norge eller Sverige, og føler dermed en viss tilknytning til Skandinavia. At et norsk band spiller deres musikk, og kommer fra et land hvor de muligens fremdeles tror det går isbjørn i gatene, er nok veldig eksotisk.

– Synes amerikanerne dere er mer eksotiske enn bra?

– Jeg tror det er begge deler.

– Skal dere over igjen?

– Naturligvis. Har man først fått smaken på amerikansk ­country, kan man ikke bare gi seg. Nå har vi endelig fått spilt inn et album også, som vi ­håper å få tatt med oss neste gang vi ­setter oss på flyet, sier Jonas Aasen.

LES MER: Vekkelsesmusikken som sovnet

Eget uttrykk

Tom Skjeklesæther, tidligere redaktør i ­musikkbladet Beat, og programleder i NRK, er fremdeles aktiv frilansjournalist innenfor særlig country og rock. Han sier det slett ikke er umulig for skandinaviske countryartister å slå igjennom i countrymusikkens store hjemland.

– Se bare på svenske First Aid Kit! De har greid det, fordi de har funnet et eget countryuttrykk. Det er ikke noe poeng å kopiere­ allerede kjente amerikanske countrystjerner. Er man spesiell nok, og bra nok, kan det gå. Også for norske countryartister.

Tom Skjeklesæther minner om at norske countryartister har greid det før: Bergenseren Rune Walle forlot midt på 1970-tallet Flying Norwegians og Hole In The Wall for å bli gitarist i Ozark Mountain Daredevils, et av de store bandene i USA på den ­tiden. Jonas Fjeld har samarbeidet med Rick Danko, og Steinar Albrigtsen med Tom Pacheco. Geir Sundstøl har spilt med Jimmie Dale Gilmore fra Flat-­
landers. Duoen Somebody’s Darling, hvor Skjeklesæthers nylig avdøde ekssamboer Tine Valland var med, ble for 25 år siden kåret til International Country Music Artist Of The Year i USA.

LES MER: Chuck Berrys rock'n roll-verden

Ok med ambisjoner

– Jeg var med på møter hvor videre planer for Somebody’s Darling ble lansert. Men så stoppet det opp. De hadde likevel bevist at de dugde, selv blant de aller beste i USA.

Heller ikke i dag mener han de beste norske countryartistene­ har noe å skamme seg over, selv ikke i USA.

– Det er legitimt å ha ambisjoner, sier Tom Skjeklesæther.