Det var lite som tydet på at karrieren til Solange Knowles skulle heve seg ut av skyggen til søsteren Beyoncé, inntil hun lanserte albumet A Seat at the Table september i fjor. Albumet ble skamrost av kritikerne og toppet albumlistene. I et av sporene lar hun moren, Tina Lawson, føre ordet, og beskjeden er klar: «I've always been proud to be black».
Politikk og pop
Både Beyoncé og Solange har blitt rost fra mange hold for å være sterke, svarte kvinnestemmer.
Ellen Engelstad er redaktør for Manifest Tidsskrift, sakprosaforfatter og journalist. Hun har tidligere hyllet Beyoncés feministiske prosjekt, og samtidig stilt spørsmål ved hva slags typer feminisme det er rom for i den kommersielle musikkindustrien.
– Mer enn å være et feministisk album, knytter A Seat at the Table seg til Black Lives Matter–bevegelsen, sier Engelstad.
– Er Solange mer politisk enn søsteren sin?
–De er nok begge politiske, hver på sin måte. Solange fremstår som mer lavmælt, og kanskje mer rett på sak. Hun forteller historier fra nabolaget, og har musikalsk sett røttene sine i soulmusikken, mens Beyoncé også er en popstjerne, en entertainer.
– Beyoncé viser kontroll over egen kropp, og utrykker en stolthet som hun inviterer alle kvinner til å omfavne. Solange er, i alle fall på det siste albumet, først og fremst opptatt av å få frem svarte kvinners stemmer, sier Engelstad.
Flere av de mest spilte låtene fra A Seat at the Table er subtile protesterklæringer som kan vise til kampen for svartes rettigheter i USA. Ordet «sinne» går igjen, selv om det musikalske uttrykket er melodisk og mykt. Det er i små fortellinger mellom låtene at Solange adresserer tematikken eksplisitt, blant annet snakker hun om egne opplevelser med rasisme.
LES MER: Skam har mest av satt søkelys på nestekjærligheten
Kontinuitet
Det er lang tradisjon for å bruke musikk i kampen for svartes rettigheter i USA. Audun Molde er musikkviter og forfatter, blant annet av boka WOW! Populærmusikkens historie. Molde trekker fram Beyoncés siste album Lemonade som et eksempel på hvordan arven fra soul og gospel som protestmusikk tas opp i moderne musikk.
– Denne tradisjonen er i høyeste grad levende i dagens USA. Det går i bølger i hvor stor grad soul, gospelinspirert popmusikk og R&B forholder seg til frihetskampen, men vi ser at den har vært sterkt tilstede de siste årene, blant annet knyttet til Black Lives Matter-bevegelsen, sier Molde.
LES MER: Whitney Houston gjorde verden mindre svart-hvit
Frigjøringsteologi
Musikken har tradisjonelt spilt en sentral rolle i frihetskampen i USA. En annen rød tråd har vært kristen tro. Artister som Kendrick Lamar og Chance the Rapper er eksempler på artister som taler klart om rasisme og samtidig er bekjennende kristne. Også Beyoncés Lemonade er spekket med religiøse referanser.
Professor ved Menighetsfakultetet, Marion Grau, jobber blant annet med konstruktiv teologi, og i den sammenheng det som på engelsk kalles «Black Liberation Theology». Fagfeltet er en versjon av den latinamerikanske frigjøringsteologien som vokste frem på 1960-tallet.
– Black Lives Matter-bevegelsen står i tradisjonen fra borgerrettighetsbevegelsen og Martin Luther King jr., sier Grau, og legger til:
– Black Liberation Theology krever nettopp at «black lives matter». Bevegelsen utfordrer oss til å finne en skapelsesteologi som kan hjelpe mennesker å finne en felles identitet. Vi er alle skapt i Guds bilde. Vår utfordring er å leve i en kritisk vurdering av egen identitet og finne en måte å leve ut denne troen i vårt daglige liv.