Mozart må ha tjuvlyttet

Vår inderlige kjærlighet til musikkhistoriens dødsmesser har ingen morbide undertoner. De er bare så usigelig vakre, helt inn i døden – og videre ...

Eliteensembelet Vox Luminis tar frem to av musikkhistoriens mange glemte perler. Og så faller det nytt lys over Mozarts Rekviem.
Olav Egil Aune Kommentator
Publisert Sist oppdatert

Hvorfor legger Mozart, Fauré, Verdi, Dvorak, Cherubini, Berlioz, Britten, Kjell Mørk Karlsen og Knut Nystedt sine sterkeste følelser og tydeligste toner inn i et rekviem? Fordi det gir ­mening. Fordi det neppe finnes et tydeligere sted å stå, enn ved ­livets grense. En jukser ikke med ­musikk som ber den døde ut av livet og inn i det evige.

Vekker oppsikt

Da Mozart skrev et av de vakreste og mest rystende i sjangeren, gjorde han det ikke ut av intet. Det sublimt sansende ensemblet Vox Luminis gir oss denne måneden en oppsiktesvekkende innspilling av to «forlatte» rekviem – skrevet av to av St. Stephansdomens (Wien) respekterte musikere: ­Johann Caspar Kerll (1627–1741) og ­Johann Joseph Fux (1660–1741).

For å lese saken må du være abonnent

Bestill abonnement her

KJØP

kultur anmeldelser musikk