Den umiskjennelige stemmen og Stratocaster-gitarlyden som på særlig The Dark Side Of The Moon fikk både jorden og hjertene til å bevege seg raskere, er tilbake.
Musikk som hadde sin opprinnelige nerve fra Pink Floyds debutalbum, Piper At The Gates Of Dawn (1967), hvor Syd Barret og Roger Waters var hovedmennene bak innholdet. Da Barret forsvant inn i depresjons- og LSD-tåka, ble etter hver David Gilmour, som var kommet inn i bandet fire måneder tidligere, ny sparringspartner for Waters.
LES LIVET LÆRT MED LIV GLASER: Flyktet fra Norge som 7-åring
Kombinasjonen sendte bandet til himmels på salgs- og lønningslister, men endte til slutt opp i en konflikt mellom de to. Kanskje ikke tilfeldig, men uansett ironisk, gis Roger Waters glimrende Amused To Death fra 1992 ut i nyrestaurert versjon samtidig med Gilmours nye plate.
Konflikter
Hver for seg er Gilmour og Waters, i henholdsvis ny og gammel tapning, solide. Men ikke like glimrende som de var sammen. Slik Waters og Syd Barret før det – på siste halvdel av 1960-tallet – var nyskapende sammen, men Barret på egenhånd virket mer hallusinert enn helhjertet.
LES OGSÅ: Bibelbaserte sanger fortsatt viktig for U2
Slik Pink Floyd allerede i 1981 falmet, da keyboardspiller Richard Wright fikk sparken. Konflikter har i årevis gjort det umulig for Pink Floyd å være på sitt beste, og det skjer heller ikke på Gilmours Rattle That Lock. Likevel er han nærmere enn på det forrige soloprosjektet, On An Island, fra 2006, sannsynligvis så nær han kan komme på egne ben.
Lysere
Rattle That Lock er mer på solsiden enn skyggesiden av månen det handlet om i 1973. Stemningen er lysere, lettere, og mindre dramatisk enn på albumet som lå 14 år på Billboard-lista. Fra sløy jazz i «The Girl In Yellow Dress», til rock med sakral åpningsfrekvens i «Today». 70-åringen Gilmour har ikke glemt hvordan han skal synge, spille og komponere sanger så det synker dypt i oss.
I tekstene, rundt konseptet «et liv i løpet av én dag», bidrar kona hans, Polly Samson, med drøye halvparten. Hennes betraktninger rundt tiden som er gått, og den som er igjen, står ikke noe tilbake for ektemannens bidrag. Begge hadde likevel revet, om enn fint, der Pink Floyd-lista lå på 1970-tallet.
