Muligheten av et rim

Det er ingen som dikter på rim lenger. Trodde vi.

Så kom Jan Wagner.

Wagner dikter om såpestykker, mygg og teposer. Og noe mye større.

– Hva er frihet? Hva er kjærlighet? Dette blir så lett tomme ord. Jeg leter etter de gjemte kvalitet­ene i ordene. Og de store­ tingene i de små, banale ting­ene. Og det er også erfaringen: At når man begynner med det hverdags­lige, ender man likevel opp med å fylle­ diktene med de evige spørsmålene, sier Wagner.

Barnelek

«Den smilende ­poeten», som han kalles, vant for to år siden Tysklands gjeveste språkpris, Georg Büchner-prisen. Nå er lyrikken hans for første gang tilgjengelig på norsk. Selvportrett med bisverm byr på smakebiter fra en karriere som har gjort Wagner til en av Tysklands fremste lyrikere. En som blåser støvet av gamle former og idealer. Wagner leker seg med sonetter og sestinaer, og ikke minst med musikken i ordene. Klangene.

– Det er et av de store paradoksene i poesien: At frihet kommer gjennom restriksjoner. Bunden form og rim tvinger deg til å tenke annerledes. De tar deg til helt andre tanker, bilder og andre metaforer. Og de beste øyeblikk­ene, de er når du overraskes, når du lærer noe av ditt eget dikt, sier Wagner, som nylig besøkte Oslo under Tysk-norsk litteraturfestival.

– Hvorfor begynte du å rime?

– Jeg tror vi alle går inn i verden ved at vi rimer. Å oppdage som barn at du kan binde noe magisk sammen gjennom klangen – det er noe helt spesielt! Hvordan skjer det at Baum og Traum er et par, selv om de egentlig er helt fjerne fra hverandre? Når barn lærer å snakke, elsker de å rime. Men på ett ­eller annet tidspunkt så slutter de. Men poeter gjør det ikke. ­Eller, mange poeter gjør det ikke.

LES OGSÅ: – Hele meningen er at vi skal bli ydmyke nok til å se oss selv i andre, sier Casper Andre Lugg.

Vei til ukjent landskap

Wagner er håpløs­ å plassere innenfor en bestemt lyrisk «skole». Han beskriver ganske enkelt lyrikk som håndverk. Liksom en maler­ lærer­ seg hvordan materialene virker og hvordan fargene smelter sammen, må en dikter lære å bruke ordene. Det gjelder bare å vite når du bør gjøre­ hva. For innholdet blir aldri uavhengig­ av formen, sier han.

– Så hvorfor bruker ikke flere bunden form?

– Jeg tror vi er heldige i dag, fordi vi står fritt til å velge. Vi kan bruke form hvis vi vil det, og frie vers hvis vi vil det. Selv gjør jeg begge deler. Men jeg tror mange poeter fortsatt tenker at bunden form og rim er nødt til å høre for tradisjonelt ut. De tror de vil miste friheten ved å under­kaste seg det. Jeg mener det motsatte er sant.

Han låner et bilde fra den amerikanske poeten John Ashbery:

– Han selv var en fri og vill tenker, men han brukte sestina­en. Da han ble konfrontert med denne kritikken, sa han at formen var som å kjøre en sykkel ned en bakke. Det er ikke føttene som beveger pedalene, men det er pedalene som beveger føttene, og du vet ikke hvor du vil ende. I hvilken sump, eller i hvilken blomstereng. Du presses inn i ukjent landskap.

Jord og himmel

Manet. Vippe­huske. Størtebeker. Titlene på diktene vitner om at Wagner tar utgangspunkt i historiske hendelser, personligheter og gjenstander. Han er en tingpoet. Alt kan bli et dikt.

Men, sier han, du kan ikke betrakte en gjenstand, uten at også de store spørsmålene i ­livet samtidig kommer i spill. Et såpe­stykke kan fortelle om tap og død. En tepose om himmelen. Etter Wagners første diktsamling, Probebohrung im Himmel, konkluderte litteraturviteren Michael Braun at Wagner var ­representant for en religiøs trend i tysk samtidslitteratur.

– Har han rett?

– Jeg tror at hvis jeg sier ja, så blir det ikke riktig. Det har alltid vært mange diktere som arbeider­ med både metafysikken og med kristne tema. Og jeg tror det er mange diktere som over­hodet ikke bryr seg om dette. Men det vil alltid finnes spor etter metafysikken i lyrikken. Fordi de klassiske, filosofiske spørsmålene er like viktige for oss i dag som før: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor skal jeg? Og hvem tillater meg å gjøre det jeg gjør, og det jeg ikke gjør? Jeg vil påstå at dette er diktning­ens utgangspunkt. Og jeg tror uvissheten og usikkerheten ved metafysikkens spørsmål alltid svinger med, selv om det ikke nødvendigvis artikuleres. Julian Barnes sa noe treffende i et essay om ­døden. Han sa «Jeg tror ikke på Gud, men jeg savner ham». Og det er et utgangspunkt for mange, er det ikke?

– Ord er skapelse

Det er egentlig en drøy påstand Wagner kommer med. En som går på tvers med en filosofisk hovedstrøm i moderniteten. Denne sier at det ikke finnes noe slikt som allmennbegreper. At dette bare er tankekonstruksjoner. At bare den enkelte ting har noen selvstendig eksistens.

Denne posisjonen kalles ­nominalisme.

– Kan diktet overvinne den?

– Ja. Jeg tror det er dette som ethvert vellykket dikt demonstrerer: At ordene beskriver noe som ikke er beskrivbart. At gjennom frembringelsen av motsigelser og paradokser i diktet, åpner det seg plutselig et rom. Et som i grunnen måtte synes umulig når man betrakter de rene ordene. Det betyr at ord er skapelse. Det er å overskride det rent benevnte. Og dette gjelder ikke bare for den som skriver, men også for den som leser.

På sitt beste kan et dikt derfor forandre måten vi ser verden på, sier han. Plutselig oppdager man at ting ikke er slik de synes. Plutselig ser man noe helt annet.

– Og man ser ting, eller situasjoner, eller historier som for første gang. Det er det store: Et dikt kan forynge, eller fornye, blikket ditt. Du inviteres til å tenke over tingene på nytt. Det er en fundamental, politisk handling. Det er en invitasjon til å omstrukturere ting. Til å gripe ­friheten. Og til å gjøre det største tøys. Til å knytte sammen ting som ikke er mulig.­ Men i diktet går det likevel. Diktet­ er en fri og omveltende­ sak. Og derfor er også diktet så uelsket av mange.

LES OGSÅ: – Jeg kom meg greit ned i badekaret, men hvordan i all verden skal jeg komme opp igjen?

Å gjenerobre ordet

Betyr det at det finnes grenser for tøys? Hvis ord skal ha mening, trenger de vel en fasthet? Skjønt, i dag er kanskje ordene blitt for faste? Det hevder i hvert fall den franske filosofen Bruno Latour. Den tidlig­ere vinneren av Holberg-prisen har hevdet at vår tid er kjennetegnet av en ­«Ordets krise». Den går ut på at vi forveksler ord med ­informasjon. Samtidig overser ­vi mulighetene som bor i ordet. Latours verk Jubiler ou Les tourments de la parole religieuse, er en forsvarstale for ordet forstått som et løfte. Et ord som har retning.

– Er du enig at det finnes en slik krise?

– Den berører ikke bare ­ordene. Den berører alle sammenhenger. Jeg tror det handler om at vi alle blir så opptatt av hverdagslivet, av gjentakelsene. Og naturligvis, språket som vi behandler hverdagen med, og tankene våre om ordene, preges av dette. Men jeg tror kunsten på sitt beste kan klare å erobre tilbake et frirom. Et som løser opp i stivheten og endimen­sjonaliteten.

---

Jan Wagner

• Dikter og oversetter fra Tyskland. Født 1971, og ­utdannet i anglistikk ved Universitetet i Hamburg og Trinity College, Dublin.
• Debuterte i 2001 med ­Probebohrung im Himmel, og har siden etablert seg som en av Tysklands viktigste samtidspoeter.
• Han vant i 2015 lyrikk­prisen ved bokmessen i Leipzig, og i 2017 den høythengende språkprisen Georg Büchner-prisen.
• Wagner er nå aktuell i Norge med Selvportrett med bisverm (Solum bokvennen, 2019). Asbjørn Stenmark har her gjendiktet et bredt utvalg av Wagners tekster.

---