– Møtet med Arvo Pärt var et musikalsk kultursjokk

I kveld dirigerer han Det Estiske Filharmoniske Kammerkor, som sammen med Det Norske Kammerorkester fremfører verk av Arvo Pärt og Georg Friedrich Händel under Kirkemusikkfestivalens åpningskonsert.

Kultursjokk

Tilfeldigheter førte ham inn i det avgjørende møtet med Pärts musikk. Som ung musikkstudent var Kaspars Putniņš på besøk i Tallinn for å spille basketballkamp for Den latviske Musikkhøyskolen.

– Jeg hadde ikke hørt om Arvo Pärt. Dette var i 1986, i Sovjettiden, og han var persona non grata. Men akkurat da ble det fremført en konsert med hans musikk, jeg tror det var den første offentlige konserten siden han forlot Estland. Det var et kultursjokk, og konserten ble toneangivende for mye av det jeg har drevet med siden. Musikken rørte meg sterkt, jeg hadde aldri hørt klanger med slik dybde og sinnsro, forteller Putniņš.

LES MER: Arvo Pärt kommer til Kirkemusikkfestivalen

Funn

På den tiden var ikke Pärts partiturer hyllevare, men gjennom venners venner fikk Putniņš tak i noen noter.

– Litt senere ble jeg en av første som fremførte musikken hans i Latvia, etter at han emigrerte fra Sovjetunionen.

Dirigenten har studert og reflektert mye rundt musikken hans, og kommer stadig tilbake til hvordan dette fenomenet kan oppstå – hvordan musikk kan røre så sterkt ved hjerte og sjel – for så mange?

– Min spekulasjon er at han har en evne til presist å artikulere noe som har skjedd ham selv. Organisk oversetter han sine egne, dyptgripende erfaringer til et forståelig, musikalsk språk – som oppleves som autentisk og ærlig. Denne autentisiteten, og alle dybdene, må oversettes gjennom musikalsk håndverk – det er her Pärt har funnet gullnøkkelen til å låse opp dørene til den menneskelige sjel, mener Putniņš.

Personlig aura

– Jeg har hatt gleden av å møte ham mange ganger, og er veldig glad for at han kommer til Oslo under festivalen. Vi har hatt mange sterkt inspirerende møter på prøver og konserter. Han har en aura rundt seg, og en nærmest desperat søken etter å formidle et dypt og viktig anliggende. Han leter fortsatt etter den beste linjen, den optimale måten å uttrykke en bitte liten gest på, for at alt skal stemme i den store – og likevel enkelt forståelige helheten, sier Putniņš.

Putniņš beskriver Pärt som en generøs og varm person.

– Han er hyggelig å ha rundt seg, ytterst profesjonell – men alltid med humor og innlevelse – og evne til å støtte opp om fremførelsen, forteller dirigenten.

LES MER: Klimakrisen som kirkeopera

Krise

Arvo Pärt gjennomgikk en personlig krise i 40-årene. Han stoppet med å skrive musikk – i mange år, men kom tilbake med et helt nytt tonespråk – kalt tintinnabuli, basert på enkel klokkeklang.

– Han kom ut av krisen med noe helt nytt. Musikk der mye skrelles vekk, og som ofte baserer seg på én enkelt tone. Han studerte tidlig polyfoni og gregorianikk, og gjenoppfant hele sin musikalske klangverden – som samtidig avspeiler hans vei inn i ortodoks kristendom.

Eksistensielt

Pärts Te Deum, som er ett av kveldens hovedverk, har en litt rigid form, og kan oppleves som en rent matematisk konstruksjon.

– Men det bygger seg opp gjennom en organisk vekst. Fra partier nært opp mot stillhet, utvikles musikken til noe intenst – og jeg vil si guddommelig. Her er vi tilbake til hans personlige budskap, som er basert på sterke personlige erfaringer – omgjort til et musikalsk språk – fullt av skjønnhet og originalitet, som er lett å fornemme. Og det er musikk som det viser seg at veldig mange har bruk for, det tilfører oss noe dypt ærlig – og oppleves eksistensielt stimulerende, sier Putniņš.

Musikalsk samtale

På konsertdagen håper han å ha god tid, gjerne med en liten blund, midt på dagen.

– Jeg har behov for å tre rolig inn i musikken jeg skal formidle. Og jeg håper publikum er åpne for en musikalsk samtale, at de setter til side fordommer om konseptet – og stiller seg åpne for å ta i mot nye ideer. Vi i Vesten har ofte en litt for rigid forestillinger om sort og hvitt, godt og vondt. Vi setter merkelapp på ting altfor tidlig, og mister ofte hovedpoenget av syne – og glemmer å høre hva musikken bringer oss. Jeg blir veldig glad når jeg merker at publikum har åpne øyne og ører, og en sjel som er mottagelig for nye refleksjoner, sier han.

Utenfor oss selv

Putniņš henter inspirasjon fra lukt, farger og former i naturen – og tror ikke på politisk kunst.

– Jeg vil ikke virke elitistisk, men jeg tror kunsten er noe utenfor oss selv. Ærlig kunst tar oss inn i rom som er hinsides vårt politiske og sosiale liv. Kunst, og særlig musikk, er helt essensielt for å mate sjelen. Uten den er det ikke håp for vår sivilisasjon som sådan. Og ikke minst gjør klimautfordringen at vi må gjøre samfunnsmessige endringer. Vi kan begynne med litt mindre konkurranse og dyrking av egne grupper – og tilføre mer omfavnelse og empati. Skal vi nå dit, er musikk og kunst veldig, veldig viktig, sier Putniņš.