Møter pesten med fortellinger

Teatersjef Hanne Tømta frister med boblende erotikk. Om to dager er det premiere på 1300-tallsklassikeren Dekameronen i den danske stjerneregissøren Elisa Kragerups regi. Verkets erotikk hausses i teatrets forhåndsomtale: «Skuespillerne smører hverandre inn med frukt og bær.» «Alt er tillatt...».

Hykleri

Syv kvinner og tre menn blir enige om å flykte til et herskapshus på landet for å slippe unna pesten. Der begynner de å fortelle. En historie fra hver i ti dager, pluss en ekstra, gir 101 fortellinger. Motivet kan minne om 1001 natt der redningen ligger i beretningene.

I en kultur der «alt er tillatt» er det lenge siden Dekameronen evnet å provosere bluferdigheten. Hva er det da som gjør teksten aktuell? Hva er det i den som utfordrer oss? Vi stilte spørsmålene til regissøren.

– Flere av historiene handler om at mennesket tar for mye til seg selv og må bli holdt tilbake av fellesskapet. Også i vår tid skal vi ha og ha og ha, nytelse og tilfredsstillelse. Det er en utfordring. I flere av historiene i Dekameronen går man for langt i den retningen, slik at fellesskapet må finne en løsning som gir plass til alle.

– Verket er i hovedsak blitt forbundet med erotikk...

– Slik er det slett ikke. Først og fremst har det slått meg at det handler om menneskets dobbeltmoral og hykleri.

Les også: Porten mellom liv og død

Styrt av normer

– Hva vil du oss med din oppsetning?

– Det er en hyllest til menneskets forestillingskraft. Vi lever i altfor stor grad i den tanken at verden ikke kan se annerledes ut enn det den gjør i dag. Her settes det i scene at ti mennesker skaper andre verdener. Scenariene flytter dem ut av den forferdelige virkelighet til frihet fra de normer og bånd de lever under. Også i dag tror vi at vi er frie, men i virkeligheten er vi styrt av enormt mange normer.

– Hva slags normer tenker du på?

– Hvordan kroppen skal se ut og hvor fritt man skal leve kan være slike normer i dag. At disse ti mennesker sammen lykkes med å sette seg fri, er for meg noe allmenngyldig. Det ligger en politisk tanke bak det i det hele tatt å kunne forestille seg en annen verden, at vi mennesker har den evne selv i den forferdelige situasjon som de er i.

Fanget av frihet

– Mener du at vi er fanget av friheten?

– Ja, vi er fanger av det å skulle være så frie. Det mener jeg faktisk. På frihetens alter glemmer vi vårt ansvar for fellesskapet og for ikke bare å nyte, men at det også er en plikt forbundet med å gi noe tilbake ved å være i fellesskapet.

LES OGSÅ: Sosial fantasi i nabolaget

Kragerup har en bratt karriere bak seg. Seks år etter fullført regiutdanning har hun vunnet priser for mange oppsetninger. Hun har gjort Goethe, Shakespeare og Ovid. Hun fascineres av den frodige mangfoldigheten hos klassikerne.

– At vi både rommer de vonde følelser som sorg og grusomhet og samtidig skjønnheten og begjæret, gleden og lykken. Det er gode utfordringer i Boccaccios verk fordi han arbeider med gode bilder på sensualitet. Fortellingene gir en fantasiverden som er større enn den jeg går rundt i mitt daglige liv. En kvinne er ikke bare vakker, men den vakreste som finnes i verden. Verket byr på eventyrlige skrøner og en forestillingskraft som jeg bruker i mitt arbeid. Det speiler på en måte den prosess jeg går igjennom som regissør – å forestille seg noe og så gjøre det virkelig. Det ligger i hele verket.

Et speil

– Er det et poeng i seg selv at teksten er nærmere 700 år gammel?

– Mennesket er på samme vis underlagt skjebnens luner som på Boccaccios tid. Man kan gjenkjenne seg selv for eksempel i hva vi gjør for å oppnå noe attråverdig. Eller som i kjærligheten mellom barn og foreldre; en dominerende mamma som vi har i fortellingen om den uforstandige mor, det ligner et moderdyr i moderne forstand. Jeg synes det er enormt spennende at vi kan se oss selv speilet i en annen tid.

– Dette er skrevet mens pesten herjer. Hva gjør forestillingen aktuell i dag?

– Jeg kjenner så mange som sier at 2016 var et forferdelig år fordi vi som mennesker ikke makter å løse krisene i verden. Ulikhetene vokser, og man kan spørre seg om de normene vi setter virkelig er til å leve med som mennesker. Det Boccaccios verk gjør er å skape noen verdener der man kikker på de normene og spør om de er som de bør være. Det kan eksplodere en frihet ut av det.

For lite sammen

– Den gang var det å gi kjøtt og blod til menneskene et poeng, men er det det vi har for lite av i dag?

– I dag har vi for lite fellesskap. På scenen har vi ti skuespillere som gjør fortellinger fra talt ord til kropp. Det gjør de i et skapende fellesskap. Det er for meg et utsagn i seg selv at vi mennesker har behov for å søke sammen og forestille oss at verden kunne være på en annen måte. Det er lett å bli apatisk i dag og tenke at det ikke går an å endre noe. Vi har blikket på hva jeg selv kan gjøre som individ. I verket er det et rop som handler om å gi hverandre plass. Det synes jeg er et viktig utsagn i dag, sier Kragerup.

– Det er menneskets natur å forsyne seg

Dekameronen har en lang fortid på kirkens liste over uegnet lesning.

Ikke bare har den vært for ­direkte i talen om erotikken, forfatterens skarpe satire går særlig ut over kirkens menn.

Vanlig liv

Verkets humoristiske tilnærming til seksualitet kan overraske fordi vi gjerne forbinder middelalderen med et asketisk liv. Professor og idéhistoriker Trond Berg Eriksen tror ingen lenger leser verket på grunn av det han betegner som det halvpornografiske innholdet.

– Mens vi har mange høytidelige filosofiske og teologiske skrifter fra den tiden, har vi få klare bilder av den vanlige leser. Dekameronen brukes gjerne til å reklamere for en oppfatning om at mennesker alltid har vært seg selv lik og ikke nølt med å forsyne seg med det de har lyst på uansett hvilke hindringer de har møtt. Det gir en bekreftelse av at seksualitet og lidderlighet har en plass i alt menneskeliv, sier Berg Eriksen.

Verket er skrevet tett på Svarte­daudens forferdelige realitet. Berg Eriksen ser verket som en tematisering av død og seksualitet.

– Det har en form for humor, som ikke bare er lidderlig, men dreier seg om at døden rammer sikkert, livet er kort og at det dermed er om å gjøre å leve mens man kan, påpeker idéhistorikeren.

Menneskenatur

I innledningen til verkets norske oversettelse påpekes det at Dekameronen handler om en bevisstgjøring om menneskets natur mer enn en hyllest til sanseligheten. Boccaccios skyteskive er derfor dobbeltmoralen og dens voktere. Hvordan lever vi med sanseligheten? Ikke ved å gi blindt etter for alle lyster, men ved å akseptere det menneskelige og søke oss frem til siviliserte samlivsformer, heter det i innledningen.

De tre store forfatterne som ga Italia sitt språk flere hundre år før landet ble samlet, levde samtidig. Dante som fremstiller middelalderens tankeunivers i Den guddommelige komedie (1304-1321). Petrarca som i diktsamlingen Canzoniere (1336-1374) skriver om «subjektets splittelse og sjelens kamp». Mens disse er åndelig og teologisk orientert, skildrer Boccaccios Dekameronen (1349-1351) det jordiske mangfold. Det er en verden hvor det guddommelige ikke griper inn, annet enn på en indirekte måte ved å premiere kløkt og snarrådighet, pekes det på i omtalen av verket.

Pave på avstand

Mens Dante skrev den guddommelige komedie, skrev Boccaccio den menneskelige, har noen sagt. Berg Eriksen synes det er å undervurdere Dante som dikter.

– Også han har en kjerne av det allmennmenneskelige og er ikke en livsfjern, teologisk spekulant, sier han.

– Hva var det med åndsklimaet­ i 1300-tallets Firenze?

– At Paven ikke lenger var i Italia, men i Avignon, gjorde kanskje at trykket fra den kirkelige kommunikasjonskontrollen ikke var så sterk som den var og blir igjen i forbindelse med reformasjonen og 1500-tallet, sier Berg Eriksen.