Bøker

Mørkredsel og tall

To veldig ulike bildebøker representerer Norge i nominasjonen til Nordisk råds litteraturpris i klassen for barne- og ungdomslitteratur i år. Juryen kan i hvert fall ikke beskyldes for å være ensporet!

Bilde 1 av 2

Det var ikke en busk heter den ene. Tittelen passer perfekt til bildeuttrykket. For når man ser de to diffuse skikkelsene i en liten båt på et vann med nifs granskog bak, er det nærliggende å tenke at det skjuler seg mye rart i buskene. Noe er kanskje farlig også. Og ganske riktig: boka handler om å være redd for hva mørket kan skjule.

Eli Hovdenak har tegnet landskapet skummelt, med gåtefulle, diffuse skygger, og mørke farger som ved første øyekast virker nesten svart-hvitt. Men når man studerer dem nærmere, ser man de fint avstemte nyansene og fargene. Omtrent som øynene trenger å venne seg til mørket før man kan skjelne det som er der.

LES MER: Mens Nobelprisen ligg nede for teljing, er Nordisk råds litteraturpris viktigare enn nokon gong

Det nifse mister sin kraft

Hovdenak har greid å få fram det marerittaktige med å begi seg inn i mørket på ukjent sted. Alle skyggene, lydene, alt virker skremmende. Men Hovdenak lar ikke det skumle få overtaket. Hun tar oss med rett inn i det, og lar etter hvert det nifse miste sin kraft ved å bruke humor og hverdagslighet.

Tilde – den lille, redde skapningen som ser ut som en krysning av ei and og en ballerina, må tisse og det må kompisen hennes også – en lurvete garndott av ubestemmelig karakter som heter Torvald. Og mens Tilde lar det stå til på ei potte inne, våger Torvald seg ut i natta med den kraftige hodelykta si. Men da øker de nifse lydene i natta, og Tilde åpner døra for de som vil inn. Det viser seg at det er to søte uglebarn som har laget lydene Tilde ble redd for, og de søker tilflukt for den skumle hodelykta. De er nemlig fryktelig redde for lyset!

Forbilledlig kortfattet

Slik snur Hovdenak alt opp ned. Og leseren – stor eller liten – kan bli minnet om at det ofte kan være fruktbart å se på utfordringer fra flere kanter og ikke la seg velte ved første stormkast.

Sånn sett er denne boka både pedagogisk og verdiformidlende. Men uten at det kommer i veien for det kunstneriske uttrykket. Teksten er forbilledlig kortfattet, og rommer likevel det som trengs for å drive fortellingen fram. Bildene har det åpne, poetiske preget som rommer muligheter for tolkning og fantasiutfoldelse.

LES DENNE? Fleire barnebøker om sterke kvinner

Fantasifullt om telling

Det samme kan man for så vidt si om den andre bildeboka: Alle sammen teller, skjønt den boka ved første øyekast virker som et typisk pedagogisk hjelpemiddel.

Kristin Roskifte har en strek som er distinkt og flat, med klare farger i mange nyanser. Framdriften her er telling fra null til 7 500 000 000. Som man forstår, gjøres det lange hopp etter hvert. Det er bare opp til 30 at det går med ett siffer om gangen.

Null illustreres med en strektegning i blått av et landskap med et rådyr og et ekorn. Man kan lure på hvorfor dette skal være null, men når vi blar om, skjønner vi at det bare er mennesker vi teller. Der ser vi en gutt med bamsen sin. Relevansen av telling introduseres ved opplysningen om at han teller hjerteslagene sine og titter på stjernene. Han lurer på hvor mange mennesker som ser på den samme stjernen akkurat nå. Og så er vi i gang.

I øker tallet på personer jevnt og trutt, og gir sidene mer og mer farge.
Alle sammen teller av Kristin Roskifte. Magikon forlag

Rene linjer

Tallet på personer øker jevnt og trutt, og gir sidene mer og mer farge, noe som kan være med på å trene mengdeoppfatning. Personene har nok litt ulike personlighetstrekk, men hovedinntrykket er likevel temmelig ensartet. Rene linjer, ingen distraherende detaljer forstyrrer oppgaven man får tildelt: Å telle menneskene og vurdere enkelte påstander om hva de tenker, føler eller vil komme til å gjøre.

Loppemarked og bakekonkurranse

Nettopp i dette siste, er det fantasien kommer inn, og det hever boka fra illustrert pedagogikk. For Roskifte har gjemt stemningsleier og antydninger om personlighet på måter som ikke er opplagte. Vi kan studere bildene lenge og forsøke å tolke dette. Slik øves også empati ved at vi må studere personene så nitidig i jakten på hvem av dem som stemmer med Roskiftes påstand i teksten. Vi lærer oss å se etter, og tolke, små nyanser i fjes eller kroppsspråk.

I utvalget av situasjonene hun tegner, viser hun stor kreativitet. Ett oppslag handler om loppemarked, andre om karneval, en bakekonkurranse, møte i foreningen for de som går kledd i rosa og så videre helt fram til hun favner hele verden og konstaterer at vi er syv og en halv milliard på samme planet. Og alle sammen teller.

Bredde

Det er interessant at to så ulike bøker som disse er nominert til den prestisjetunge Nordisk råds pris. Det illustrerer den eksepsjonelt store bredden vi har på bildebokfeltet i Norge. Det er likevel grunn til å regne med at Det var ikke en busk vil kunne favne både voksne og barn i større grad enn Alle sammen teller – ikke minst fordi den kan leses symbolsk i tillegg til den enkle fortellingen.

Det er også verdt å merke seg at begge bøkene er utgitt på hver sitt lille, relativt ferske forlag.

---

Bildebøker

  • Alle sammen teller
  • Kristin Roskifte
  • Magikon forlag
  • og
  • Det var ikke en busk
  • Eli Hovdenak
  • Ena forlag

---

Les mer om mer disse temaene:

Marianne Lystrup

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Bøker