Misjonerende hjertevenner

– For noen år siden bladde jeg i et slektsalbum, da jeg bet meg merke i et bilde av to misjonskvinner. Noe i fotografiet fikk meg til å tenke at de levde i et romantisk forhold, sier regissør og koreograf Malin Hellkvist Sellén.

– Etter det begynte tankene å svirre – kan det å være misjonær ha vært en måte å skape seg et liv med en annen kvinne, på en sosialt akseptabel måte?

Tosomhet

Sellén står bak forestillingen Missionären, som handler om lesbiske misjonærer i Västerbotten i Nord-Sverige på starten av 1900-tallet. Forestillingen er en blanding av fakta og fiksjon, og Sellén har tillatt seg å fylle inn hullene i fortellingen hun ante i bildet av kvinnene i albumet. Sellén startet letingen etter liknende fortellinger, og fant flere bruddstykker av historier om kvinnelige romantiske samliv i frikirkemiljøet.

– Det viste seg at dette var et veldig uutforsket tema, forteller Sellén, som intervjuet slektninger, menighetsmedlemmer og offiserer i Frelsesarmeen.

Hun snakket også med kvinnelige misjonærer fra 50-tallet som fortsatt var i live. Det kom fram at mange kvinnelige misjonærer levde sammen i en tosomhet som ofte varte hele livet.

– Homoseksualitet var jo forbudt på den tiden. Det var ikke bare kirken som sanksjonerte det, men samfunnet som helhet. Så disse forholdene var ikke uttalt seksuelle eller romantiske, men det kom i blant frem i etterkant at kvinnene ikke bare hadde et delt misjonskall, men også et delt samliv.

Sellén har hørt historier om at det ved rydding av dødsbo bare var én seng, eller at det dukket opp hemmelige brev som avslørte romantiske forhold. I arbeidet med forestillingen har alle historiene blitt anonymisert og blandet i hverandre.

– Mange publikummere spør om det er dokumentarisk – men det er det ikke. Det er ingen hele fortellinger i stykket som er basert på spesifikke personer som har levd, sier hun.

LES OGSÅ: Døden er tankevekkende til stede, skriver vår anmelder om Alan Øyens nye forestilling.

Kvinnelige offiserer

I Norge var Frelsesarmeen tidlig ute med å tillate kvinnelige offiserer, og har hatt kvinnelige misjonsarbeidere helt siden etableringen i Norge i 1888, forteller Anna Rebecca Solevåg.

– Det har vært en tradisjon i Frelsearmeen for at noen kvinner har «funnet hverandre», og har valgt å bli beordret sammen. Disse kvinnene har levd som to-somme venner og medarbeidere gjennom et helt offiserliv, sier Solevåg.

Hun er senterleder ved Senter for misjon og globale studier ved VID vitenskapelig høgskole. I 2000 intervjuet hun kvinnelige offiserer i Frelsesarmeen til en hovedoppgave.

Mange av disse kvinnene fortalte at de fant det svært belastende at det svirret rykter om deres seksuelle legning. Noen av dem opplevde at det kunne bli satt likhetstegn mellom å være enslig og lesbisk. Mistanken om at nære vennskap var romantiske, hemmet dem i deres sosiale liv. Solevåg er likevel positiv til at forestillingen løfter frem disse skjulte fortellingene.

– Jeg synes det er en relevant tematikk å ta opp. Historisk er det jo interessant at det fantes et sånt rom der man kunne leve i en mulig kjærlighetsrelasjon til en person av samme kjønn. Det er kunsten sin oppgave å utforske og eksperimentere der forskningen og dokumentasjonen mangler. Kanskje er det først nå at samtaler om seksualitet er mulige å ta i det offentlige rom, sier Solevåg.

LES OGSÅ: Et ensomt kjærlighetsliv: Bergman 100 år

Hjertevenner

Solevåg forteller at det alltid har vært flere kvinnelige enn mannlige offiserer i Frelsearmeen, noe som har ført til at mange kvinner som har kjent seg kallet har reist ut på oppdrag alene.

– Det er interessant at det i vår tradisjonen i Frelsesarmeen kanskje har vært et slikt frirom for kvinnelige partnere. Så vil jeg understreke at det fortsatt finnes kvinner i Frelsesarmeen som bor sammen og jobber sammen, men jeg mistenker dem ikke for å være lesbiske, sier Solevåg.

Hun mener også synet på kvinner som mindre seksuelle vesener, som var vanlig på 1800- og tidlig 1900-tall, har bidratt til at man ikke har stilt så mange spørsmål ved kvinnenes samliv. Selv om det hos noen kvinner kanskje oppstod et større behov for nærhet og en varig livspartner, har det vært en forventning om at disse var platoniske.

– I dag kan man spekulere i hva slags type relasjon det var, og den type spørsmål er kanskje typiske for vår tid, sier Solevåg.

Når bredt ut

– Kvinner utgjør så liten del av den skrevne historien, og lesbiske en så forsvinnende liten del – og den historien må vi jo få inn. Det er jo smertelig å tenke på at veldig mye har gått tapt fordi ingen har dokumentert det. Vi lever med en historieskrivning som ikke er helt dekkende, sier Sellén.

Hun er overrasket over hvor mange som har blitt berørt av temaet.

– Vi når et bredt publikum, både fra kirken og LGBTQ-miljøet. Mange har fortalt sine egne historier, fra dagbøker de har funnet eller historier de har plukket opp som barn. Forestillingen skaper samtale og undring hos folk. Også folk som er virksomme i frikirker som kanskje ikke har så åpent syn på homofilt samliv, har blitt inspirert, sier Sellén.

LES OGSÅ: Reagerer på Pride-utspill