– Misjonens krigsretorikk har bidratt til å skape aggressive holdninger mot andre

Se, Norge sine sønner sender

På korstog ut ennu en gang.

I mørke fastland lys de tender,

på havets ø blir kirkesang.

(Fra salme nr. 779 i Landstads reviderte. Synges på melodien: Våkn op og slå på dine strenge.)

Krigsretorikk har vært brukt for å spre begeistring for norsk misjon. Nå ber Notto Thelle, forfatter og en av de fremste eksperter på religionsmøte og missiologi i Norge, misjonsbevegelsen om å kvitte seg med militærmetaforene:

– Mye har heldigvis forandret seg, men krigsspråket lever fortsatt i misjonsretorikken. Det har definitivt skapt mye engasjement, men har også bidratt til å skape en aggressiv holdning mot andre, som man ikke har dekning for i Bibelen. Det er heller ikke representativt for det faktiske kulturmøtet som har skjedd på misjonsmarken, sier Notto Thelle, som er professor emeritus ved Det teologiske fakultet, Universitet i Oslo.

LES OGSÅ: – Misjonsbevegelsen ble en politisk pionér

Lys og mørke

Misjonsbevegelsen har vært en de største folkebevegelsene i norsk historie. Og når misjonsarbeidet skulle kommuniseres til publikum hjemme, i misjonsblader, salmer og taler ble spesielt to metaforer viktige:

• Såmannsmotivet – misjonæren som en såmann som sår sitt korn og venter på vekst.

• Krigsmotivet – misjonæren som en soldat i Guds tjeneste.

– Såmannsmotivet er forankret i Bibelen, og er et av de fredeligste bildene som finnes, fordi det betyr at man har forventninger til såkornet og ikke minst til jordbunnen. Krigsretorikken målbar derimot at hedenskapen var fienden som skulle bekjempes, verden skulle erobres, man kjempet ved fronten, etablerte brohoder og rapporterte om seier og nederlag, forklarer Thelle.

Krigsmotivet var spesielt viktig fra slutten av 1800-tallet og frem mot 2. verdenskrig. Dette var tiden da misjonsbevegelsen var på sitt største. Språk og illustrasjoner i misjonsbladene og misjonsbøkene som ble gitt ut i denne gullalderen, domineres av motsetninger mellom lys og mørke, Gud og satan, kristendom og hedenskap.

– Denne retorikken var militant og slagkraftig, og det har det ikke vært vanskelig for kritikere å finne belegg her for at misjonen bidro til å svartmale andre folkeslag. Men samtidig skal man ikke glemme at misjonslitteraturen også var med på å skape stor kunnskap og interesse for andre folkeslag, i en tid da vanlige nordmenn så med forakt på den ikke-vestlige verden.

LES ANMELDELSE AV SILENCE: «Et mesterverk om religiøs tro».

Barbarer.

Thelle kaller det «en slags kultivert forakt,» man latterliggjorde misjonens kvinner og menn som møttes for å be for mennesker som ellers ble betraktet som «barbarer», og som diskuterte og samlet seg kunnskap om steder, konger, dronninger, og levesett i land langt syd.

– Hva tiltrakk folk til dette?

– Det var et dypt religiøst engasjemet, en nød for hedningene. Misjonsbevegelsen hadde utspring i en sterk evangelisk vekkelse, gjennom Hans Nilsen Hauge og Zinzendorf. Å forkynne evangeliet lå tungt på lekfolket, og på 1800-tallet fikk dette en ny dimensjon der man også i Norge så til fjerne strøk. Misjonsbevegelsen har hatt sterke forestillinger om at alle hedninger vil gå fortapt. Der ligger den grunnleggende drifkraften, men dette blir kanskje enda tydeligere på slutten av 1800-tallet, som var en tid med mye endetidsforventninger. Man måtte vinne verden før det var for sent. Det ble også trigget av kolonitiden. Norsk misjon starter i ly av kolonitradisjonen, som den dels tilpasset seg, men dels også ble en viktig motvekt til.

LES OGSÅ: Ekko fra en svunnen strengetradisjon

Misjonærens omvendelse

Kolonitiden er også en av nøklene til å forstå hvorfor krigsretorikken slo rot.

– Den har bakgrunn i flere ting. Det ene finner vi i Det gamle testamentet, der det beskrives at Israel kommer ut fra Egypt, og skal erobre det lovede land. Det andre er korstogsretorikken fra europeisk historie, og det tredje er kolonitradisjonen: Man skulle «okkupere» Kina.

Thelle mener språket ikke reflekterer hva en misjonær gjør.

– For i praksis kan de ikke være krigerske når de møter andre mennesker ute. Aggresjon skaper jo ingen kommunikasjon, påpeker han, og mener språket skjuler at det har skjedd noe underveis med misjonærene, at de også har opplevd en «omvendelse» i møte med de menneskene som de var kommet for å omvende, påpeker Thelle:

– De reiste kanskje ut for å knuse hedenskapet, men svært mange fant også verdier og ny innsikt, som de måtte gi rom for i sin egen kristendom.

Motivet øverst, «kom og hjelp oss» ble etterhvert utviklet til en logo for Norsk Misjonstidende. Den er betegnende for lys-mørke retorikken, sier Thelle: Mørke skikkelser står på en palmestrand og venter, og i lyset fra solen kommer misjonsskipet seilende mot dem. Foto: Gustav Steensland

Militante

Om språket ikke er like preget av marsjtakt som hva det var i mellomkrigstiden, er krigsretorikken fortsatt i bruk i flere miljøer, påpeker Thelle.

Det er likevel ikke i kirkelig sammenheng at man nødvendigvis er mest militante i holdningene, hevder han.

– Misjonen har gått gjennom kritiske faser, med oppgjør med kolonitradisjonen og eget ansvar. Det skjedde blant annet fordi misjonskirkene ute ble selvstendige kirker, og man sikkert fikk dårlig samvittighet. Men det offentlige Norge opplever jeg langt mer militant og aggressiv i sin misjonsvirksomhet enn hva misjonen noen gang var. Man sier ikke at det er misjon, men man har klare ambisjoner om at «de andre» skal bli som oss. Jeg sier ikke at verdiene norske myndigheter fremmer er gale, men man tenker sjelden over at man har en utrolig misjonerende holdning, sier Thelle, og bemerker:

– Det tar visst tid før man skjønner at mørket faktisk er del av vår egen kultur også, og at det finnes livsvisdom og godhet i «hedenskapet».

– Men «misjonerende», det vil ingen ha på seg å være?

– I visse kretser oppfattes det som å skape lys i mørket. Men stort sett brukes ordet ganske nedsettende. Sier du at en politiker er en skikkelig misjonær, så oppfattes han som en aggressiv type som skal tre meningene sine nedover andre.